Gaven fra Afghanistan

SULTESTREIKEN: «Skyldsspørsmålet» er tittelen på en liten bok skrevet av den tyske filosofen Karl Jaspers i 1946. Han prøver å definere skylden det tyske folket har pådratt seg gjennom nasjonalsosialistenes behandling av den jødiske befolkningen. Sentralt står teorien: Befolkningen er ansvarlig for de handlinger deres styre utfører. Det er langt mellom Auschwitz og Afghanistan. Å bli deportert til konsentrasjonsleire betydde den sikre død for jøder, mens man i Afghanistan kan slippe med fengsling, tortur eller bli tvangssoldat for Taliban og andre ekstreme grupper. Alternativt «bare» hjemløshet, frykt og traumer. Likevel tror jeg at vi, i Norge, kan lære noe av Karl Jaspers og en liten, helt spesiell historie fra Berlin 1943.

DET FANTES forskjellige former for «jøder» i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Noen av de mer privilegerte var de som var gift med «ariske» borgere og hadde fått betegnelsen jøder i «blandet ekteskap» av «privilegert» eller «enkel» grad. På Wannseekonferansen i 1942 var nazitoppene blitt enige om at forskjellsbehandlingen kun var av foreløpig karakter. I februar 1943 hadde byråkratiets kvern kommet frem til at nå var tiden inne for å deportere også jødiske menn gift med ariske kvinner. Disse ble samlet i en bygning i Rosenstraâe i Berlin, mens de ventet på videre deportasjon. Men kjærlighetens bånd skulle vise seg å være sterkere enn byråkratiets blekk. Utenfor bygningen stilte mennenes hustruer seg opp og gråt og ropte på sine elskede i flere døgn. Slik brøt de åpenlyst alle sosiale regler i et rasistisk samfunn. Og de utførte en ulovlig demonstrasjon mot nazistyret - på høylys dag og bare et steinkast fra Gestapos hovedkvarter. Alt tilsa at aksjonen ville bli stoppet med en gang, men den aktuelle politiske situasjonen skulle komme ekteparene til gode. I 1943 var det ikke lett å skjule for folket hvordan krigen ville ende. Likevel fortsatte man å sende unge menn - og gutter - til østfronten og en sannsynlig død. Regimet hadde ikke råd til å miste enda flere tilhengere i hovedstaden. Etter flere dager med protest lot det nasjonalsosialistiske styret seg presse. De åpnet dørene for mennene og slapp dem ut til sine utmattete, men ubeskrivelig lettete koner.

UTEN SOLIDARITETEN fra tyske borgere hadde deres liv vært forbi. De ellers så sterke nasjonalsosialistiske ledernes åpenlyse svakhet og inkonsekvens i denne saken ble nok sterkt kritisert i deres eget miljø. Men det var ikke medmenneskelighet som fikk dem til å gi etter, det var presset fra landets ariske befolkning. Det samme gjelder forhåpentligvis ikke vår regjering når de viste «svakhet» i behandlingen av asylsøkernes sultestreik og ga etter for krav tross av alle prinsipper. Var det tanken på to tusen afghaneres skjebne eller en liten gruppe nordmenns protester som gjorde at de viste en «manglende viljestyrke» som fikk Jern-Erna til å grøsse?

SOLIDARITETEN var det eneste som kunne redde jødene og det var mangelen på denne som gjorde det mulig å ta livet av seks millioner. I VG uttrykte Erna Solberg bekymring for hva man skal gjøre med afghanerne. «Skal de få midlertidig arbeidstillatelse?» spør hun. «... dette er med på å befeste deres tilhørighet til Norge, og vil gjøre det enda vanskeligere å sende dem ut neste år». Det har hun rett i. Når vi unngår å gi asylsøkerne arbeidstillatelse og norskopplæring, selv når de bor her i mange år, unngår vi samtidig at det oppstår kontakt mellom dem og den norske befolkningen. På domkirkeplassen var det bare noen få norske venner av de unge afghanske mennene som var møtt opp. Uten tilknytning til det norske samfunn, uten sine foreldre og uten et trygt hjem er våre afghanske brødre avhengig av solidaritet fra fremmede nordmenn for ikke å bli deportert. Som sagt, det er langt mellom Afghanistan og Auschwitz, men det er også langt mellom Oslo 2006 og Berlin 1943. Vi nordmenn kan demonstrere mot offentlige avgjørelser uten å sette noe på spill. Motstandere av nazistyret risikerte livet. Med demokratiets frihet stiger ansvaret.

PROBLEMENE ER mange i kjølevannet av sultestreiken og svakheten politikerne viste i behandlingen av den. Man frykter at alle skal kunne sultestreike seg til opphold. Men afghanernes våpen var ikke sultestreiken. Hadde ikke norske sympatisører og journalister møtt opp på domkirkeplassen hadde den vært et helt ufarlig våpen. Uten sympati er sultestreik nytteløst. Når Saddam Hussain sultestreiker i fengselet er det ingen som blir bløte om hjertet. Ingen føler solidaritet uten menneskelighet. Det var afghanernes menneskelige ansikter og ikke-voldelige måte å vise sin angst og smerte på som vekket vår medmenneskelighet. Ikke sulten. Vi skal ikke frykte svakhet og medmenneskelighet. Hvis afghanerne fikk oss til å føle dette, så har de gitt oss den mest verdifulle gaven ett folk kan gi til et annet. De har gitt oss vår medmenneskelighet tilbake. Hvis vi ikke skal følge våre svake hjerter er det en ting jeg innstendig vil be politikerne om. Talsmannen, Zahir Athari, har på vegne av de sultestreikende bedt Oslo kommune om å få lov til å plante noen blomster på Domkirkeplassen. Dette må ikke få skje hvis afghanerne sendes hjem. Blomstene vil bli et minne om vår egen skyld når asylsøkerne er tvangsdeportert med sin avviste gave: Menneskeligheten.