Er det håp for Gazas barn? Ikke, hvis vi skal tro en israelsk, arabisk psykolog som reiser frivillig og regelmessig til Gaza for å behandle traumer. Etter ti år med blokade, nabo-okkupasjon, kriger, kontinuerlige droner uten oppbygging av boenheter og infrastruktur, er folk i flyktningleirene i ferd med å bli mentalt forstyrret. Da er det barn som lider mest. De sulter, er magre og spiser kanskje én gang om dagen.

Ifølge en lege som er venn med min venninne spiser de fleste barn kjøtt i gjennomsnittet en gang pr. måned, kylling kanskje en gang i uka og sjelden sardiner eller fisk. Da jeg var i Gaza for noen år siden, kunne vi gå langs stranda og nyte utsikten til Middelhavet. Nå lukter det drit og er stappfullt med søppel. Nesten ingen er hjemme i boenhetene når barna kommer fra skolen i flyktningleirene. Familiene lever i fattigdom og har mellom 14 og 15 barn. De svakeste guttene får daglig bank av aggressive kamerater, hvis de ikke gjengjelder. Hva som skjer med jentene, kan vi bare tenke oss når alle sosiale konvensjoner er brutt ned og frykten er overalt. Alle vet hvilke barn som ikke har foreldre hjemme når de kommer fra skolen. Alt kan skje og ingen snakker om det, fordi nesten alt skal være ulovlig og straffbart ifølge psykologen.