Gedigen Diana

CD: Diana Krall har i mange år vært en storartet tolker av andres sanger. Her, i sterke kvartetter, er hun bedre enn noensinne, både vokalt og pianistisk, når hun går løs på Mose Allisons «Stop This World». Tom Waits' «Temptation», ektemann Elvis Costellos «Almost Blue» (fra hans 82-LP «Imperial Bedroom) og ikke minst Joni Mitchells «Black Crow» (fra «Hejira» (76)). Også «Love Me Like A Man», gjort kjent av Bonnie Raitt, får en heidundrende vokal-og-piano-omgang av en Diana Krall som på denne plata tar et langt og kraftfullt steg ut i bluesy lende.

Mest oppsiktsvekkende er likevel hennes debut som låtskriver. Fem egne melodier med tekster av henne og Costello pluss tittelsporet, et rent fellesprodukt, holder alle høy standard. Graden av tilgjengelighet spenner fra den umiddelbart vakre «Narrow Daylight» til mer motstandsfylte minidramaer, og Costellos medvirkning er lett å spore i både tekst og tone. Også Joni Mitchell trer fram som en klar inspirasjonskilde for låtskriveren Krall, som med denne plata tar steget opp blant de største. Hun pianoimproviserer med kraft og kreativitet, synger som en hes gud uansett om det er blues, jazz eller pop som står på blekka, og har ingenting med verken smoothjazz eller glatt kommersialisme å gjøre. Diana Krall er rett og slett i en klasse for seg, måtte hun selge en milliard.