Geelmuydens Hegnar

En selvskapt mediemagnat har fått sin biografi. Men det er blitt ei underlig bok om en viktig mann.

PÅ DEN ENE SIDEN av bordet er Trygve Hegnar, som har samlet på alle klipp om seg selv siden han var guttunge. Han har, blant alle andre planer, tenkt å skrive en selvbiografi en dag. Da kan slikt komme til nytte.

På den andre siden av bordet Niels Chr. Geelmuyden, Kapitals faste portrettleverandør - med unntak av når han og Hegnar ryker uklar. Niels Chr. Geelmuyden er blitt bedt om å skrive bok om sin sjef.

De gjør en avtale. Geelmuyden får tilgang til Hegnars klipp, Hegnar får rett til å godkjenne manus før utgivelse. Mye tyder på at begge punktene i avtalen har svekket biografien «Hegnar», som nå foreligger fra Schibsted Forlag.

For boka er blitt en nitid tråkling fra klipp til klipp i Hegnars mappe. Selve Geelmuydens disposisjon synes å være disse klippene, som diskuteres ett for ett. Selvsagt bruker Geelmuyden sin stil og språklige eleganse til å lage pilegrimsturen i klipparkivet morsom og underholdende - men 430 sider er langt. Resultatet er en biografi som i hovedtrekk gir et greitt og grundig oppriss av Hegnars mange debatter og konflikter, slik de har framstått i avisene. Men det blir en underlig fjernhet over det - formen er for ofte annenhånds referat - Geelmuydens referat av hva avisene har referert om Hegnars gjøren, laden og ytringer.

SOM ØVRIG KILDE har Geelmuyden hatt noen lange samtaler med Hegnar - og for biografen hjelper det å gå til kilden. Ut av det kommer den delen av biografien som er ny: Trygve Hegnars familiehistorie, fortellingen fra barndom og ungdomstid om et hjem med alkoholisme og følelseskulde. Den er ikke munter lesning. Det har tydeligvis vært en dragkamp mellom Geelmuyden og Trygve Hegnars venn og advokat om hvor mye av dette som burde stå på trykk. Noe er strøket.

Effekten er en biografi som er paradoksal: Meget stilistisk velskrevet, men enten svært fjern i sin arkivgjennomgang, eller svært nær i sin personlige historie. Mellomsjiktet, det som burde gi hverdagskjøtt og blod på mannen, mangler. Og referatene av Hegnars debatter, konflikter og kontroverser kaster opp langt flere baller enn det tas ned - Geelmuyden gjør for ofte ikke forsøk på å si mer om hvordan det gikk eller hvem som hadde rett, ut over hva som simpelthen hevdes i klippene. Leser vi boka, blir vi minnet om og får frisket opp 30 års pressehistorie, men vi er ikke så veldig mye klokere. Og det er synd.

TRYGVE HEGNAR er en viktig person i norsk etterkrigsmediehistorie. Hans Kapital revolusjonerte norsk næringslivsjournalistikk. Journalistikken var kritisk, den sa de tingene man ikke sa. Han krevde svar på spørsmål ingen før syntes å ha drømt om å stille. Nå måtte spørsmålene besvares. At informasjonssjef er blitt et av de mest hurtigvoksende yrkene i Norge skyldes ikke i liten grad journalistikken Hegnar innførte - og som stadig flere tidsskrifter og medier plukket opp.

Samtidig var og er Trygve Hegnar en slugger. Havnet man i unåde i Kapitals spalter, risikerte man å bli presentert som narr i nummer etter nummer etter nummer. Hegnar så sjelden noen grunn til ikke å kalle en spade en dust. Dette var journalistikk som aktivt søkte kontroverser og konflikter.

Og med sine mange egne og aktive engasjementer i det næringsliv han dekket, laget Hegnar gjennom åra mange habilitetsproblemer for seg selv. Habilitet er ikke bare hvordan man oppfører seg, det er også hvordan man blir oppfattet.

MYE HAR SKJEDD siden Kapital første gang kom ut. Blar man i gamle arkiver, kan man bli sjokkert over den servilitet norske aviser kunne vise i forhold til næringslivet. I dag er mediene langt tøffere, og lang mer kompetente. Men de man skriver om, næringslivets ledere, er også blitt langt tøffere. Da pressen var ydmyk og positiv, var den minste kritikk en alvorlig ripe i lakken. På mange måter liknet Norge Japan: Vi var i en kultur der man ikke tålte å miste ansikt.

Nå tåler næringslivsledere amerikansk mye mer. De tåler å hoppe med feite silkefallskjermer og ta utskjellingen som kommer. Noen tåler å kutte svinger, mange tåler å passe godt på seg selv. Presseovervåkingen er i seg selv blitt en begrunnelse for å bli fett belønnet og kompensert: Slik det blåser på toppene, har toppene krav på skikkelig polstring. Kritiseres bonus, lønn eller kvikke løsninger, har finansfolk og ledere flest lært seg å tåle støyten. På ett vis har den nye journalistikken lært mange å bli tykkhudede, ofte nesten immune mot journalistikk. Risikoen er at mediesirkuset blir mer støyende, men mindre farlig.