Genenes framtid

Arv, gener og identitet er tett sammenkoblet – kanskje for tett? Oppnøsting av arvelighetens gåte har vært en av menneskehetens største intellektuelle triumfer, og det er en dramatisk historie om faglige seierherrer og tapere, og ideologisert og politisert vitenskap.

Arvelighet står sentralt allerede fra livets begynnelse. Det store spørsmål for foreldre, samt slekten forøvrig, er hvem likner barnet på? De grunnleggende spørsmål om identitet er, på godt og vondt, i stor grad knyttet til biologisk tilhørighet. Barn likner naturligvis i større eller mindre grad sine foreldre, men hvorfor er vi så opptatt av dette? Hvorfor ønsker vi at de skal likne på oss? Hvorfor har familie og slekt en så grunnleggende betydning i praktisk talt alle kulturer? Hvordan kunne ”Tore på sporet” samle halve nasjonen til tårer ved å bringe sammen folk uten annet til felles enn at det å være ”av samme blod”? Man kan kanskje hevde at vi er genetisk programmert til en interesse for arv, siden dette er nøkkelen i evolusjonen. Hele den menneskelige kultur er knyttet til arv. Uten kultivering av husdyr og matplanter – altså arv i praksis - hadde det ganske enkelt ikke vært noen menneskelig kultur. Å forstå den materielle basis for denne arveligheten har vært en av menneskehetens sentrale utfordringer.

Jakten på livets rosettastein, cellens innerste hemmelighet, har gjennom historien avstedkommet en rekke mer eller mindre fantasifulle forklaringer, alle med det til felles at de var fullstendig feil. Man ble riktignok tidlig klar over at egg og spermie var sentrale aktører, og i tråd med tidens oppfatninger om mannlig aktivitet og kvinnelig passivitet – noe som syntes bekreftet ved de aktive spermier og de passive egg, ble det antatt at spermiene var bærere av arven, og at egget så og si var hva jorda var for såkornet. Den fremste av alle spermister var Nicolas Hartsoeker som i 1694 publiserte sin berømte tegning av en spermie som var fylt av en menneskeliknende skikkelse i fosterstilling med et stort hode som utgjorde det meste av spermiens hode, her trengtes bare et egg og en livmor som vekstmedium. Dette var ikke en kunstnerisk metafor fra Hartsoeker, det var en konkret visualisering av hvordan arven var ferdigpakket som en mikroskopisk foster inne i spermien.

Selv om kromosomene etter hvert ble pekt ut som det materielle grunnlag for arv, var det først Johan Gregor Mendel som i 1865 beskrev de lovmessige prinsipper for arv. Beklageligvis skulle Mendels innsikter samle støv i mer enn 30 år før de ble gjenoppdaget. Blant de som sårt kunne trengt Mendels innsikter var Charles Darwin som stadig ble brakt i forlegenhet fordi han var ute av stand til å forklare hvordan evolusjon kunne foregå via arvelige endringer. Selve løsningen på arveligheten gåte kom som resultat av en dramatisk vitenskapsduell, der James Watson og Francis Crick trakk det lengste strå ved sin ikoniske dobbeltheliks som ble publisert i 1953. Den medførte forøvrig ikonisk status også for sine oppdag. Noen få år senere klargjør Watson informasjonsgangen fra DNA via RNA til proteiner. Det magiske DNA-molekylet rommet oppskriften på liv som sådan - og på hver og en av oss som personer. Dette var Watsons ”sentraldogme”, og det var langt mer enn en enkel beskrivelse av en biokjemisk syntesevei, det innebar i en viss forstand at all makt lå i DNA – eller genene. Genene var bestemmende eller determinerende for resten av organismen, og om man bekjente seg til et materielt helhetsprinsipp ville dette også bety at menneskets mentale, moralske og antatt sjelelige egenskaper ”lå i genene”. Erkjennelsesmessig hadde dette betydelige følger, både for vår oppfatning av mennesket som art og for synet på personlige egenskaper og individets frihet. Hvor befant det moralske ansvar og den ”frie vilje” seg etter dette? Holdt i stramme tøyler av vår egen biokjemi? Var vi marionetter festet til DNA-trådene? Er ”jeget” noe mer enn individets gener?

Oppnøstingen av arvelighetens gåte har vært blant vitenskapens største intellektuelle triumfer, og åsted for personlige triumfer og tragedier. Samtidig har forestillinger om arv, blodsbånd, etnisk og rasemessig tilhørighet vært grunnlaget for ideer om de andre og oss, for kriger og groteske overgrep. Genetikkens ideologiske potensial er formidabelt, og historien om oppnøstingen av arvelighetens mysterier kan minne oss om at vitenskap ikke alltid er verdinøytral, den reflekterer sine utøvere. Slik enkelte av ”arvehygienens” talsmenn var fanebærere for en reaksjonær misbruk av genetikk i rasistisk retning, var Trofim Lysenko gitt fullmakt av Lenin til å gjennomføre en Lamarckistisk genetikk i marxistisk innpakning som definerte Mendels genetikk som vestlig vranglære. Gener var irrelevante.

På mange måter har genetikken i nyere tid stått for en form for faglig-moralsk ”payback”. Der førkrigstidens arvelighetsforskere (noen av dem...) fokuserte på hvordan arv forårsaket forskjeller mellom mennesker og en gradering av ”raser” med afrikanere nederst, så har den nyere tids analyse av vårt arvemateriale ikke bare vist at vi alle opprinnelig er afrikanere med felles opphav så sent som for kanskje 150 000 år siden. Disse analysene har også vist at alle nålevende mennesker er genetisk svært like og denne innsikten burde bidra til å fjerne de betente forestillingene om genetisk etniske ”de” og ”oss”.

DNA og gener har i løpet av et par tiår inntatt en helt sentral plass i den kollektive bevissthet. Tegneserienes og kriminallitteraturens helter og skurker boltrer seg i mer og mindre fantasifull omgang med DNA, kloning og ”mutanter”, og virkelighetens kriminalteknikere har fått et formidabelt verktøy til rådighet. Vår individuelle digitale kode er ønsket i alle registre, fra forsikringsselskaper til ”myndigheter” i vid forstand. Vår identitet kan åpenbart kobles direkte til vår personlige, genetiske kode, men vi kan også til stadighet lese at vår individualitet ”ligger i genene”. Det er god grunn til å advare mot en økende oppfatning av at vi en underlagt en form for genetisk determinisme. Genetisk fatalisme er like ille som religiøs fatalisme, det fratar individet troen på mulighet til personlig forandring, og det underminerer sentrale humanistiske størrelser som ansvar og moral. Det skal bemerkes at forestillingen om en genetisk skjebne primært skyldes pressens hang til ”genet for.... – overskrifter”, mer enn faglige ”overselling” av egne forskningsresultater. Faktisk viser mye av den genetiske forskningen etter at Watson lanserte sitt sentraldogme at historien ikke er fullt så enkel. Det er faktisk ikke en enveis instruks- og informasjonsflyt fra gener til organisme, men et komplekst samspill. Genenes gåte er fortsatt ikke endelig løst.

Den klassiske genetikk viste oss prinsippene for arv. Genteknologien representerer anvendelsen av disse fundamentale innsiktene. Vi har nå fått muligheten til å endre livets spilleregler. Vi står bare ved begynnelsen av genteknologiens tidsalder og det eneste man kan si med sikkerhet er at enhver spådom om hvor dette vil føre oss trolig tar feil.

Dag O. Hessen har sammen med Thore Lie skrevet boka ”Genenes gåte” som utgis i dag.

«Vi har nå fått muligheten til å endre livets spilleregler.»