Genenes framtid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Arv, gener og identitet er tett sammenkoblet – kanskje for tett? Oppnøsting av arvelighetens gåte har vært en av menneskehetens største intellektuelle triumfer, og det er en dramatisk historie om faglige seierherrer og tapere, og ideologisert og politisert vitenskap.

Arvelighet står sentralt allerede fra livets begynnelse. Det store spørsmål for foreldre, samt slekten forøvrig, er hvem likner barnet på? De grunnleggende spørsmål om identitet er, på godt og vondt, i stor grad knyttet til biologisk tilhørighet. Barn likner naturligvis i større eller mindre grad sine foreldre, men hvorfor er vi så opptatt av dette? Hvorfor ønsker vi at de skal likne på oss? Hvorfor har familie og slekt en så grunnleggende betydning i praktisk talt alle kulturer? Hvordan kunne ”Tore på sporet” samle halve nasjonen til tårer ved å bringe sammen folk uten annet til felles enn at det å være ”av samme blod”? Man kan kanskje hevde at vi er genetisk programmert til en interesse for arv, siden dette er nøkkelen i evolusjonen. Hele den menneskelige kultur er knyttet til arv. Uten kultivering av husdyr og matplanter – altså arv i praksis - hadde det ganske enkelt ikke vært noen menneskelig kultur. Å forstå den materielle basis for denne arveligheten har vært en av menneskehetens sentrale utfordringer.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer