||| I går startet Harald Eia & co's mye omtalte serie «Hjernevask». Det er et minefylt terreng han begir seg inn i, og det krever mot. Om serien lykkes i en nyansert framstilling, er dette prinsippielt viktig opplysningsarbeid. Utgangspunktet er bra. Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning. Vurdert ut fra de høylydte forpostfektningene er det samtidig definitivt en mulighet for at serien kan bringe oss ett langt steg tilbake til den gamle skyttergravskrigen om arv eller miljø.

Det er verdt å spørre seg om hvorfor dette er et så ømtålelig felt. Noe av svaret gir seg selv bare ved å se på tematikken for de sju programmene: «likestillingsparadokset», «foreldreeffekten», «homo/hetero», «vold», «tilfeldig sex», «rase», «født sånn eller blitt sånn». Her er mye krutt med tørre lunter. Over det hele svever de store spørsmål om frihet, likhet, moral og ansvar, og det enda mer grunnleggende spørsmål om «jeg» og eventuelt «overjeg». Er det i det hele tatt noen vits å oppdra barna eller håpe på en bedre verden om det er slik at «alt ligger i genene»? Hovedproblemet med genetiske forklaringer er at de oppfattes som determinerende både for menneske og individ, og det har alltid vært mer truende med en skjebne som kommer innenfra (altså egne gener) enn utenfra (som astrologi eller metafysiske krefter). Spørsmålet bør ikke være om genetiske forklaringer har relevans når menneskelige motiver og handlinger skal tolkes og forstås, men hvilken relevans de har.