Gener og genier

DEN

populærvitenskapelige forfatteren Tor Nørretranders forklarer i sin siste bok all verdens kultur slik: den er ene og alene et resultat av mannens jag etter å få spredt genene sine mest mulig. Store oppdagelser, matematiske formler, katedraler og symfonier, de tjener alle sammen, dypt nede på cellenivået, samme formål: å få damer i seng og dermed forhåpentligvis gener i sirkulasjon.

Men innebærer ikke kulturprodukter av alle slag et voldsomt spill av krefter og ressurser? Energi som, fra genenes synspunkt, så å si, ville vært bedre anvendt på mer direkte vis? Ville det ikke vært bedre bare å spise og pule, rett og slett? Jo. Men det er konkurranse om pulingen. Kulturen er dels et konkurransefortrinn, dels et biprodukt av konkurransen. Som omvei til senga er det en vrien metode, det er så, men smarte gener gjør ikke sånt uten at det lønner seg. Nørretranders har gøyale eksempler på hvor mye dame det blir på sivilisasjonsbyggere og oppsiktsvekkende kulturtyper, fra keisere til bohemer til filmstjerner. Kvinnene inntar dermed sin gamle rolle som muse i kulturproduksjonen, som inspirasjonskilde i kraft av sitt etterlengtete skjød.

AFTENPOSTENS

Ingunn Økland bruker kulturteoretikeren Camille Paglia til å komme til en liknende konklusjon. Utgangspunktet er en noe begrenset, men bråkete debatt om unge menns plass i samtidslitteraturen og som meningsbærere i mediene. Redaktørene i tidsskriftet Syn og Segn har kritisert norske medier for å være så besatt av bråkjekke mannlige meningsytrere at kvinnene ikke slipper til.

Nei, sier Økland, når disse unge mennene tar så mye plass, er det fordi de må. De er drevet av kjønnet sitt. De bruser med fjøra som de reneste påfugler, mens vi - damene, altså - ikke trenger det. Det låter skikkelig nedlatende overfor mennene, men Økland veier opp med ei lang og dyster liste over manglende kvinnelig skaperkraft.

Nå må det sies at Camille Paglia er selve antitesen til en teori om manglende kvinnelig fjørbrusing. Paglia bruser masse. Hun har skrevet omfangsrikt og kraftfullt om kulturen som mannlig og riktig fallisk streben, og naturen som nifs, kvinnelig sump. Det er ikke noe museaktig inspirerende ved hennes kvinnenatur, den er en glupsk, altoppslukende kraft som menn må nedkjempe, for i det hele tatt å bli til noe som helst. Kulturen er deres domene, et alternativt univers, til beskyttelse og kamp mot den overveldende fødsel-og-død-maskinen som naturen og kvinnene representerer.

Å FREMME SLIKE

teorier, og å gjøre det bindsterkt og breialt og dertil som kvinne, blir det bråk av. Og sånn til mer avgrenset hjemlig debattbruk tror jeg bråket er en nyttigere pekepinn enn naturen. Det er klart, det er mulig at kvinner, gitt et og annet unntak som kan bekrefte regelen, aldri vil komme til å bli like kulturskapende som menn. Det gjenstår, som det heter, å se.

Men det spørs om ikke redselen for bråk er en mer gyldig, om enn mer beskjeden, faktor til forklaring på manglende kvinnelig debattlyst. Syn og Segn-redaktørene ser for seg noe i retning av en konspirasjon. Noen, menn antakelig, stopper aktivt kvinnelig debattdeltakelse. Problemet med den tesen er at absolutt alle redaksjoner er på intens leting etter kvinnestemmer. Unge kvinnestemmer, helst, og så bråkete og debattskapende som mulig. De finner dem bare ikke. Kvinner sier mye oftere knipsk nei til å bli intervjuet og debattere og skrive og mene enn menn. Skyldes det, som forfatteren Karin Bøge hevder, at kvinner vil noe annet med sin deltakelse i det offentlige rom? Noe mer tenksomt, kanskje og derfor mindre bråkete? Det er mulig.

SKJØNT PERSONLIG

finner jeg historikeren Nils Rune Langelands tese om det han kaller vaginalstaten mer spenstig. Kvinner i det hyperfemininiserte Skandinavia kan ikke komme opp med kraftfull, grunnleggende kritikk av sitt eget samfunn, fordi det er tilpasset dem. Velferdsstaten er en kvinnestat. De sinte unge mennene gidder å debattere og å tenke stort og kritisk, fordi de representerer tapergrupper utenfor den digre, offentlige omsorgsfavnen kvinner har fordel av.

Der Bøge og Langeland og Økland møtes, er i konklusjonen: Det er ingenting å gjøre med manglende kvinnelig bråke- og debattlyst, enten det nå skyldes biologi eller historisk epoke. Menn må bruse med fjøra fordi de er menn til alle tider, eller fordi de er det akkurat nå. Kvinner gjør det ikke fordi de er kvinner til alle tider eller akkurat nå.

JEG LIKER

Langelands taperteori. Men tapere bråker jo ikke bare. De holder veldig ofte kjeft også. Den som skal bruse med fjøra på Langelands og Paglias vis, må tåle masse pepper og motstand og uvesen. Fjørbrusere tar sjansen på å drite seg ut og mislykkes så det synger. Når kvinner stadig ser ut til å være så opptatt av å unngå akkurat det, kan det skyldes to ting. At den kvinnelige tapererfaringen faktisk er mer fryktinngytende enn menns. Eller at den tar seg mer fryktinngytende ut. Begge deler går det an å gjøre noe med.