ARV OG MILJØ: - Eneggede tvillinger som vokser opp hver for seg, blir likere hverandre enn eneggede tvillinger som vokser opp sammen. Dette er noe om litt av hvert, men det sier noe om at vi har en viss kontroll over hvem vi er, skriver Knut Marvin Bøe Lindgren. Foto: Frank May / NTB scanpix
ARV OG MILJØ: - Eneggede tvillinger som vokser opp hver for seg, blir likere hverandre enn eneggede tvillinger som vokser opp sammen. Dette er noe om litt av hvert, men det sier noe om at vi har en viss kontroll over hvem vi er, skriver Knut Marvin Bøe Lindgren. Foto: Frank May / NTB scanpixVis mer

Gener vet ikke hvor arvelige de er

Du har ingen garanti – bare stor sannsynlighet – for at du vil være lik nok dine foreldre til at det ikke blir altfor mye tull. Derfor bør oppdragelse gå ut på å oppdage hvem du er – ikke prøve å bestemme det.

Meninger

«Det er arvelig», sier vi. «Så det går det ikke an å gjøre noe med.»

Jeg lurer på om den der kom med arvesynden. Som noen av oss husker fra kristendomstimen, har vi arvet det at vi er syndige fra Syndefallet i Edens hage. Vi kan ikke gjøre noe med at vi følgelig er evig dømt til å være syndere. Vi kan bare ta konsekvensene av det: Vi kan lære oss hva som er synd, vi kan stå imot fristelser med Guds hjelp så godt vi kan, og be om tilgivelse når det ikke lykkes oss.

Alt annet vi har arvet, kan vi gjøre noe med dét?

Noen familier, vet vi, har mer arvesynd enn andre. Belastede etternavn går igjen på folkemunne og i politiets registre, og belastede fornavn går igjen i sosialpsykologenes notater. Siden det å være rusmisbruker, kriminell, og generelt en offentlig utgiftspost, i stor grad er arvelig, er det ikke noe poeng i å gjøre noe med det. For arvelig, det betyr uforanderlig. Eller?

Den oppvakte leser har forstått at det jeg vil fram til er at det ikke er så enkelt.

Når vi smetter ut av våre mødre, har vi en genetisk sammensetning. For å si det enkelt, men ikke for enkelt: Den genetiske sammensetninga vår har vi fått fra våre foreldre. Den sier noe både om hva miljøet kan gjøre med oss, og hva vi kan gjøre med miljøet.

Helt enkelt: Du er laget for å passe bedre inn i noen miljøer enn i andre. Derfor vil du søke, fra du er ganske liten, å gjøre ting med miljøet du er i, slik at det vil passe bedre for deg. Hvis du er dine foreldres biologiske avkom, er det stor sannsynlighet for at mye av dette alt er lagt til rette for deg. Dine foreldre vil ta for gitt at stort sett er du ganske lik dem, og i forbausende stor grad vil de ha rett i det – og uansett har de store sjanser til å få rett i det, fordi de har mulighet til å påvirke hvordan du kommer til å bli. De tingene i miljøet som du har bruk for, vil dine foreldre stort sett ha tilgjengelig.

Men genetikk er pussig. Du har ingen garanti – bare stor sannsynlighet – for at du vil være lik nok dine foreldre til at det ikke blir altfor mye tull. Derfor bør oppdragelse gå ut på å oppdage hvem du er – ikke prøve å bestemme det. For i den grad du er lik dine foreldre, så vil foreldrene dine antagelig tro det skyldes oppdragelse, og det vil de ta feil i.

Men hva skjer med arvbarheten når det skjer noe med miljøet?

Det kan du ikke vite. Gener vet ikke hvor arvelige de er, nemlig.

Vi vet en del ting om arvbarhet av personlighet – fordi det finnes massevis av studier av eneggede tvillinger som er atskilt ved fødselen. Resonneringen er at hvis eneggede tvillinger – som er genetisk identiske – vokser opp i forskjellige familier, vil likhetene mellom dem skyldes det de har til felles, og det er genetisk arv.

Disse studiene er ikke uten problemer. Rent tilfeldig kan naturligvis forskjellige miljøer ha likhetstrekk, derfor må man studere mange tvillinger. Det er ikke tilfeldig hvem som blir atskilt ved fødselen. Men dette har vært gjort mye og lenge, og vi vet en god del.

Vi vet f.eks. at arvbarhet av personlighet øker med alderen. Dette, antagelig, fordi vi legger vekt på å skille oss fra vårt opphav før vi flytter hjemmefra. Vi legger vekt på å skille oss fra søsken, også. Eneggede tvillinger som vokser opp hver for seg, blir likere hverandre enn eneggede tvillinger som vokser opp sammen. Dette er noe om litt av hvert, men det sier noe om at vi har en viss kontroll over hvem vi er.

Barn i problematiske miljøer, født av problematiske foreldre, har økt risiko for selv å bli problematiske foreldre som skaper problematiske miljøer. Det betyr ikke at slike barn er dømt. Det betyr at slike barn lett lærer problematisk atferd. Hvor lett lærer de det motsatte, altså konstruktiv atferd? Det vet vi ikke før de har forsøkt.

Det som trengs for å forsøke, er muligheter for å lære seg konstruktiv atferd. For å lære seg det, trenger de miljøer hvor de kan lære at det å oppføre seg konstruktivt lønner seg. Da trenger de foreldre som presenterer dem for passende miljøer, og tilgang til slike miljøer. Har de ikke slike foreldre, må de få slike foreldre, og det bør nok helst skje ved at foreldrene lærer seg det.

Vi vet at dette virker i praksis. Forskning viser at foreldre som får foreldreveiledning, bryter mønsteret, særlig dersom de får veiledning tidlig.

Hva snakker vi om, egentlig, når vi snakker om arvbarhet? Det er ikke så enkelt som folk gjerne tror. Vi arver gener, og genene bidrar til at vi blir som vi bli. Arvbarhet sier ikke noe om sannsynligheten for at du blir som dine foreldre. Arvbarhet sier noe om hvor stor andel av variasjonen av et genetisk uttrykk kan forklares ved variasjon i genetisk arv i et miljø. Det spiller ingen verdens rolle om du forsto den forrige setningen eller ikke. Poenget er at arvbarhet er en egenskap ved et miljø, og ved hvor lett egenskapen er å endre.

Noen trekk, som f.eks. øyenfarge, er vanskelige å endre, slik at miljøet spiller liten rolle for uttrykket. Når arvbarheten av blåøydhet er høy, og miljøet påvirker øyenfarge lite, da vil et land med mange blåøyde beholde høy andel blåøyde. Når angst, depresjon, eller antisosial atferd går igjen i familier, så vet vi ikke hva som vil skje med arvbarheten dersom man endrer miljøet – men vi vet at endringer i miljøet gjør noe med forekomsten.

Dersom forekomst av angst, depresjon, antisosial atferd, etc., skal ned i befolkningen, må vi først finne ut hva miljøet trenger for at færre mennesker skal utvikle det. Så må det inn i miljøet. Lett tilgang på utdannelse, lett tilgang på arbeid, lett tilgang på barnehage, lett tilgang på kurs i hvordan være foreldre, etc.

Det betyr selvsagt ikke at samfunnet har skylda for høy forekomst av problematferd og psykiske lidelser. Men det betyr at samfunnet har en del av løsninga.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook