General Hansson valgte aldri NS

Den 23. mars i år hadde Dagbladet et oppsett som presenterte Lars Borgersruds forskningsrapport «Militære veivalg 1940-1945». General Halvor Hansson er i oppsettet viet omfattende omtale.

Dagbladets oppsett bygger på innholdet i rapporten. Undertegnede kan ikke vurdere annet enn det Borgersrud skriver om general Hansson. Men dersom resten av rapporten holder samme kvalitet som dette, vil formodentlig andre ta affære.

Borgersrud skriver at general Hansson «var en av Quislings «gamle» offiserer, og både hans hustru og sønner var med i NS».

Dette er ikke korrekt. General Hansson var aldri medlem av Nasjonal Samling. Heller ikke sympatiserte han med denne bevegelse. Av hans fem sønner fulgte bare én sin mors eksempel. De fire andre ikke. Etter at Hansson ble arrestert av Gestapo i januar 1941, flyttet de tre eldste av de fire ut fra hjemmet (yngstemann var bare 12 år), og brøt enhver forbindelse med sin mor til etter krigens slutt.

Som en rød tråd gjennom all omtale av general Hansson går Borgersruds uttalte oppfatning av Hansson som framtredende medlem av NS, en av Quislings «gamle» offiserer. Dette finnes det ingen dokumentasjon for. Fordi general Hansson, i motsetning til hva Borgersrud hevder, «aldri hadde meldt seg inn i NS og heller aldri stemt med NS». (Hans brev 18. august 1950 til byrettsdommer Dahl).

9. april 1940 var Hansson major og - siden 1937 - sjef for Statsbanenes militærkontor. Fra omkring midnatt 8. april og så lenge krigssituasjonen tillot det, organiserte Hansson de norske militære jernbanetransportene i Sør-Norge.

Borgersrud skriver: «Stillingen som militær jernbaneleder kunne innebære en gylden mulighet for Quisling (og Berlin) til å informere seg om all militær transport i landet. Om den ble utnyttet vet vi ikke».

En så grov insinuasjon vil selvsagt få et rettslig etterspill. Dessuten avslører den klart forskerens mangel på saklig standard!

Da tyskerne etterhånden hadde tilkjempet seg kontroll over hele Sør-Norge, tok Hansson seg over til Åndalsnes og sluttet seg til general Ruge og den norske overkommandoen der.

Han deltok deretter i felttoget i Nord-Norge frem til kapitulasjonen. Den 8. mai 1940 ble Halvor Hansson utnevnt til oberst og sjef for Generalstaben.

For de fleste mennesker - men altså ikke for forsker Borgersrud - måtte det virke absurd om general Ruge og regjeringen på dette tidspunkt skulle forfremme og utnevne «et fremstående tidligere NS-medlem» (Dagbladets betegnelse) til denne stillingen, i særdeleshet dersom general Ruge kjente til medlemsskapet (Dagbladets påstand). Med kjennskap til denne utnevnelsen burde Borgersrud forstått at han var inne på feil spor!

På ett punkt kan vi bekrefte Borgersrud: Forslaget om arbeidsplikt fra 31. august 1940 var undertegnet blant annet av oberst Halvor Hansson. Mange gode nordmenn utarbeidet for formannen i Administrasjonrådet, fylkesmann Christensen personlig, en plan for videreutvikling av rådets egen arbeidstjeneste. Denne skulle bli en ren norsk tjeneste og etableres så raskt at tyskerne ikke fikk lagt seg bort i saken før organisasjonen var i orden. (General Ruge i brev 2.8.1940: Fra norsk side er standpunktet: enten norsk arbeidstjeneste eller ingen arbeidstjeneste).

Da general Ruge i oktober 1940 ble sendt til Tyskland, ga han oberst Hansson og major Helset i oppdrag å ta ledelsen innen offiserskorpset på hans vegne. På basis av tidligere samtaler med Ruge var de enige om at tiden ennå ikke var inne til å bygge opp militære organisasjoner. Motstandsviljen i folket måtte stimuleres gjennom celledannelse, små grupper på fire- seks mann som skulle holde kontakt, holde seg i form gjennom turer i skog og mark - fortrinnsvis i strøk som kunne få militær betydning - gjøre seg kjent langs kommunikasjonslinjer etc. Gruppene skulle dessuten medvirke aktivt i alt motstandsarbeid mot nazismen og okkupasjonsmakten.

Dette ifølge notater fra Olaf Helset, som fortsatte arbeidet etter at Hansson ble arrestert 20. januar 1941. Helset ble så selv arrestert den 4. februar 1941. Seriøse forskere har i dette samarbeidet mellom Hansson og Helset og disse gruppedannelsene funnet forløperen til det som ble Milorg.

At Borgersrud er uenig forundrer ikke.

I egenskap av formann i Embedsmennenes Landsforbund og serkretær i Hærens Fastlønte Officerers Landsforening (samt formann i det hemmelige fellesutvalg av statstjenestemenn og andre 1940- 1941) sendte Hansson 8. november 1940 ut til medlemmene i disse foreningene en redegjørelse om Haagkonvensjonens bestemmelser, men derimot ikke fra bestemte partier eller departementssjefer uten tilknytning til eller som ledd i okkupasjonsmyndigheten. Det samme rundskriv hadde de fire store lærerorganisasjonene sendt ut til sine medlemmer den 25. oktober. Dette var den første direkte oppfordring til motstand mot NS-byråkratiet, og Hanssons initiativ har muligvis medvirket til hans arrestasjon et par måneder senere.

Borgersrud skriver blant annet at Hansson var ønsket til Storbritannia alt i februar 1941, men at han ikke dro. Borgersrud hevder at Hansson sammen med andre «gikk i tysk fangenskap» - og forskeren gir dem følgende hale: «...og motstandskamp mot okkupantene synes fjernt fra deres horisont». Slike feil kan en forsker ikke tillate seg!

General Hansson ble som nevnt arrestert av Gestapo 20. januar 1941 fordi han hadde tatt opp motstandskampen. Han var følgelig avskåret fra å dra til London.

Hansson satt som Gestapos politiske fange til midt i juni 1941. Da ble han av tyskerne overført som krigsfange og sendt til Tyskland, hvor han ble sittende til krigens slutt - nesten. Noen få dager før krigens opphør fikk han ordre om å komme til London. Og dette lykkedes ham. (Regjeringen ønsket altså virkelig dette «fremstående tidligere NS-medlem over til London»!)

Borgersruds kommentarer til Hauglie-saken munner ut i spørsmålet om hvorfor Hauglie og ikke Hansson ble stilt for krigsrett. Svaret ligger allerede i bagrunnen for krigsretten: Hauglie hadde nektet å reise til London, han hadde arbeidet i Institutt for Historisk Forsking, og vist generell passivitet under krigen. Ingen av disse ankepunktene var til stede for Hanssons vedkommende.

Oss bekjent var Hansson aldri knyttet til nevnte Institutt. Han kunne derfor heller ikke oppfattes som inhabil for vurdering av oberst Schiøtz' vurdering av Hauglie-saken.

Ei heller stemmer Borgersruds stadige påstand: «Hansson, som i tillegg hadde vært langt nærmere knyttet til NS-eliten».

Endelig skriver Borgersrud at Hansson i 1945 fylte ut spørreskjemaet til Det militære grankningsutvalg uten å opplyse om sitt tidligere NS-medlemsskap, og således ble spart for «det fatale spørsmålet om når han meldte seg ut, et spørsmål som felte så mange av hans kolleger». Hansson besvarte alle spørsmålene i spørreskjemaet, også spørsmålet om han hadde vært medlem av NS etter 9. april 1940 (benektende svar). Ettersom han aldri hadde vært medlem av NS var det intet å tilføye!

Ovenstående gir formodentlig et klart bilde av Borgersruds forskning. Den bekymrer sikkert flere enn undertegnede. General Hansson og hans samtidige ville i dag vært mer enn 110 år. Hva med krigsgenerasjonens muligheter til forsvar mot uvederheftige forskere, når alle samtidige førstehåndsvitner er borte.

I håp om at det kan rettlede fremtidige forskere lar vi én motstander og én venn av general Hansson presentere et bilde av en av krigens og etterkrigstidens mest fedrelandssinnede nordmenn.

Quislingregjeringens minister Birger Meidell skriver 31. desember 1940 i brev til Quisling (byr.dok. 10 bilag 3) blant annet:

Føreren vil erindre at jeg allerede for lengre tid tilbake fremholdt som min oppfatning at oberst H. burde uskadeliggjøres.
...at han helst burde inviteres til utlandet for å komme på bedre tanker.
...og etter min ringe oppfatning er han ved siden av biskop Berggrav å anse som landets farligste mann for tiden.

Etter general Hanssons død skriver general Otto Ruge 9. november 1956 i et brev til Hanssons sønner:

Deres fars død betyr et stort tap, ikke bare for Dere barn og svigerbarn, men også for de hundreder av medarbeidere, underordnede og kolleger - civile som militære - som har hatt sin støtte i general Hanssons klare hjerne, rettlinjede karakter, og evne og vilje til å hjelpe med råd og med dåd.

Dette får stå som samtidens svar på Lars Borgersruds rapport og på Dagbladets oppsett.