Generalenes politiske rolle

«Jeg vil ikke starte tredje verdenskrig for din skyld.» Slik skal den britiske generalen Sir Mike Jackson ha ordlagt seg ovenfor sin sjef, den amerikanske generalen Wesley K. Clark. Anledningene var en bitter strid om hvordan NATO burde håndtere russerne i Kosovo i 1999. Kosovo har igjen inntatt nyhetsbildet, men temaet i denne artikkelen er ikke Balkan, men generalers forhold til politikk. Utgangspunktet er at både Jackson og Clark nylig har utgitt sine memoarer. Betegnende nok valgte Jackson den beskjedne tittelen Soldier, mens Clark kalte sin biografi A Time To Lead, For Duty, Honor and Country.

Jacksons og Clarks karrierer spenner over en periode preget av betydelig militær frustrasjon. Sir Mike konkluderer med at selv om han nådde nesten helt til topps i det britiske forsvaret, var det noe som manglet: «To my regret – because it is the ultimate challenge for a soldier – I have not taken part in a conventional war.» Det bød seg bare to muligheter i løpet av hans karriere, Falklandskrigen i 1982 og Golfkrigen i 1991. Han gikk glipp av begge fordi han satt fast i andre stillinger. Derimot var han til stede ved to av den britiske hærens mørkeste øyeblikk, nemlig Bloody Sunday i 1972, da Jacksons avdeling åpnet ild mot sivile demonstranter i Londonderry og drepte 14 av dem, og ved Warrenpoint i 1979, hvor to av IRAs veibomber drepte 18 britiske soldater. Clark, på sin side, ble skutt og alvorlig skadet i Vietnamkrigen, men også han gikk til sin store frustrasjon glipp av Golfkrigen.

Generalene er skjønt enige om at i et demokrati må valgte politikere styre generalene, ikke omvendt. Men hvor aktive generalene skal være i politikkutformingen er de derimot svært uenige om. For å få forskjellen på de to oppfatningene klarere fram, tyr vi til den svenske statsviteren Anna Bolin. Hun slår fast at demokratisk kontroll med de militære må innebære at politikerne bør få det de ber om, selv om de skulle be om noe de egentlig ikke ønsker. Med andre ord: Politikere har rett til å ta feil. Jeg antar at verken Jackson eller Clark har lest Bolin, men jeg formoder at Jackson ville ha sluttet seg til Bolin, riktignok uten entusiasme, mens Clark ville ha protestert kraftig.

For Jackson er forsvarets viktigste målestokk evnen til å løse de oppdrag de får. Generalene skal selvfølgelig redegjøre for hva det er mulig å få til med tilgjengelige militære midler, men de har ingenting med å sette målene, bare å nå dem. De politiske myndigheter bør derfor i anstendighetens navn bare gi oppdrag det er mulig å løse. Jackson gjør ingen forsøk på å skjule hvor skuffet han er nettopp på det punktet: «Jeg synes ikke alltid at Forsvarsdepartementet var helhjertet opptatt av soldatenes interesser. Jeg kjempet konstant mot embetsverket og det var ofte svært frustrerende.»

Clark på sin side er langt mer frustrert over sine militære kollegaer, som ikke våget å stå imot den politiske ledelsen. Det er ifølge Clark de militære ledernes ansvar å «generere den politiske vilje» som skal til for å lykkes med militær maktbruk, og de må ikke la politikerne vippe dem av pinnen: “We would speak out, demand what we needed, and refuse to be misled or buffaloed by the politicians at the top.» I vår tid kan ikke en hær bestå av militære ja-mennesker: «Denne typen krig krever ikke bare generaler og oberster som følger ordre. Det motsatte er tilfelle, for uten deres aktive deltakelse i prosessen, er det sannsynlig at ordrene blir ineffektive, eller verre.» Om generalene ikke når fram med fundamentale innvendinger, er det deres fordømte plikt å fratre.

Clarks nidkjærhet irriterte Jackson grenseløst under Kosovo-krigen i 1999, da Clark var NATOs øverstkommanderende i Europa og Jackson var sjefen for NATOs styrke i Kosovo (KFOR). Etter hans mening var Clark altfor personlig engasjert i denne konflikten. For Clark ble Balkans gråsjatteringer til svart og hvitt, noe som gjorde ting vanskelig for både over- og underordnede. Clark lå derfor i åpen konflikt også med sine militære og politiske foresatte i Pentagon.

Som en av ganske få generaler i historien fikk Clark sparken etter å ha vunnet en krig, men om Clarks etterfølgere hadde vært like frittalende som ham, ville situasjonen i dag formodentlig sett annerledes ut. Med ytterst få unntak var det ingen toppoffiserer som tok byrden med offentlig å målbære de sterke militære innvendingene som forelå i U.S. Army før invasjonen av Irak i 2003. Den politiske ledelsen hadde derfor få problemer med å avfeie dem.

De to generalenes syn på den militærpolitiske arbeidsdeling er ikke nødvendigvis representative for de to lands offiserer. Først og fremst er Wesley Clark, som mange andre av hans generasjon, sterkt preget av erfaringene fra Vietnamkrigen, hvor den grunnleggende tilliten mellom den politiske og militære ledelsen ble ødelagt. Clark er også blitt sett på som en «military intellectual», noe som ikke oppfattes som en kompliment i U.S. Army, eller i andre land for den del. At Clark forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat før valget i 2004, viser også at han er litt utenfor det vanlige. Det store flertallet av militære toppledere har tradisjonelt støttet Republikanerne. For øvrig er amerikanerne ikke ukjent med generaler som søker formell politisk makt. Ikke mindre enn en fjerdedel av deres presidenter har vært generaler.

Selv om verken Clark eller Jackson skulle være representative for sin yrkesgruppe, representerer de to mulige syn innenfor doktrinen om politikkens primat. Ingen av dem bestrider som nevnt politikernes rett til det siste ord, men de har altså svært forskjellige oppfatninger om hvor aktive man kan forvente generalene å være i påvirkningen av det ordet.

I Norge har Forsvarssjefen tradisjonelt hatt en svært sterk stilling. Ifølge en rapport initiert av Forsvarsdepartementet i 2000, altså før Forsvarets Overkommando ble lagt ned, slås det fast at Forsvarssjefens mulighet til å uttale seg selvstendig og kritisk var betydelig: «For å finne paralleller til den norske forsvarssjefsstillingen, vil det være nødvendig å rette oppmerksomheten mot land som ellers er holdt utenfor denne undersøkelsen, for eksempel land i Sør-Amerika og Øst-Asia.» Etter nedleggelsen av Forsvarets Overkommando i 2003 har den militære toppledelsen blitt integrert i Forsvarsdepartementet, noe som for øvrig likner på den løsningen man har i både USA og Storbritannia. På bakgrunn av det som er skrevet over er det derfor fristende å avslutte med noen spørsmål: Bør den militære toppledelsens oppgave begrenses til å måle opp det korrekte antall meter forsvar politikerne er villige til å betale for, eller skal de aktivt forsøke å gjøre sitt profesjonelle skjønn gjeldende i den politiske beslutningsprosessen? Og hvis svaret på det siste spørsmålet er ja, hvor aktiv bør i så tilfellet denne påvirkningen være?