Debatt: Skolestrik for klimaet

Generasjon desperat?

Det viktigste med det som skjer nå, er at de unge finner håp i sin nye aksjonisme. At de er noe mer enn «generasjon lydig», at «generasjon prestasjon» også kjenner på desperasjon og kraften som ligger der!

HVA MED VEKSTSAMFUNNET?: hvilken retning vil ungdommens engasjement ta, hva tror de vil hjelpe og hvilke midler griper de til.

Nøyer de seg med «grønn vekst» og satsing på teknologiske løsninger, uten særlige konsekvenser for levemåten vi har vent oss til – eller vil de selve vekstsamfunnet til livs, spør innsenderen. Her fra skolestreiken i Oslo 22. mars. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
HVA MED VEKSTSAMFUNNET?: hvilken retning vil ungdommens engasjement ta, hva tror de vil hjelpe og hvilke midler griper de til. Nøyer de seg med «grønn vekst» og satsing på teknologiske løsninger, uten særlige konsekvenser for levemåten vi har vent oss til – eller vil de selve vekstsamfunnet til livs, spør innsenderen. Her fra skolestreiken i Oslo 22. mars. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer
Meninger

Det er noe som skjer. Over hele landet går unge til skolestreik og tar til gatene, for å rope ut sin desperasjon over klimakatastrofen – og egne framtidsutsikter. Greta Thunberg visste neppe hva hun satte i gang, der hun stillferdig satt under plakaten «Skolstrejk för klimatet». Nå ser vi Fridays For Future over vele verden.

Sist fredag var jeg øyenvitne i Trondheim. Allerede på trikken skjønte jeg hva som var i gjære. På hver holdeplass sto de, med plakater og paroler, og midtgangen ble fylt opp. De strømmet gjennom gatene, fant veien til Tordenskjoldsparken, det må ha vært flere tusen. Og det var ikke noen tungsindig, alvorlig forsamling; smilet og latteren satt løst, og de slo gjerne av en prat med en gammel mann.

Stolte bar de sine forseggjorte paroler, begeistret ropte de fyndige slagord, og høyt applauderte de det som ble sagt over dårlige høyttalere, før de marsjerte ut gjennom gatene i skjønn uorden.

Debatten om gyldigheten av fravær fra skolen holdt på å overskygge hva det faktisk handler om: en generasjon som har fått nok av unnfallenhet og utsettelser, regnestykker med gitte svar og troen på at teknologien vil løse alle problemer. Selvsagt gjelder det ikke alle, men uroen ser ut til å øke.

Samtidig siger alvoret inn over voksengenerasjonen. Det florerer av bøker som utmaler situasjonen og bevegelser som nærmer seg barrikadene. «Extinction Rebellion» er siste skudd på stammen, og tjuefem «kulturpersonligheter» fra denne gruppen kom nylig med en støtteerklæring til skolestreiken, samtidig som de i skarpe ordelag oppfordrer til «opprør mot handlingslammede myndigheter».

Øyeblikkelig var statsråd Torbjørn Røe Isaksen på banen og stemplet det hele som «antidemokratisk» og assosierte til «ikke-demokratiske bevegelser gjennom historien». I motsvar til dette har flere referert til borgerrettskampen i USA og den rolle Martin Luther King spilte, noe som har klare paralleller til desperasjonen i dag: frustrasjon over brutte løfter, opplevelse av maktesløshet, mistillit til institusjoner og politikere, Som siste utvei trekker de mot sivil ulydighet, i en tradisjon av ikkevold.

Anklagene om oppvigling og tilløpene til hets mot skolestreikende ungdommer minner om holdningene borgerrettsforkjempere ble møtt med på 1960-tallet. Men risikoen for virkelige opptøyer og antidemokratiske strømninger er større hvis ungdommen taler for døve ører – og blir enda mer desperate – enn ved at deres støttespillere griper til sterke ord og går i rette med myndigheter og statsmakt.

Et underliggende spørsmål er: Hvem eier optimismen? Filosofen Georg Henrik von Wright snakker om avmaktens optimisme, talemåtene mange politikere og forskere har lagt seg til, der en for enhver pris ikke må snakke om alvoret, men i stedet prøver å oppmuntre oss gjennom store ord (månelanding og den mest ambisiøse klimaplanen i verden).

Stilt opp mot realitetene og alvoret virker dette svulstig – og avdekker avmakten. Eller som Greta Thunberg sier det: «Jeg er ikke interessert i håpet deres. Jeg vil dere skal kjenne panikk. Jeg vil dere skal kjenne på den frykten som jeg kjenner på hver eneste dag, og så vil jeg dere skal handle».

Stilt overfor den kosmetiske optimismen argumenterer von Wright for en provokativ pessimisme. Denne skiller seg fra både resignasjon og tungsinn. Men den er et anslag mot fortrengning og unnfallenhet. Frykt som avler handling er noe annet enn lammende og uklar framtidsangst. Og tilsvarende: Hvis ungdommens aktivisme blir møtt med respekt og tillit – men framfor alt handling og kursendring – skaper det optimisme blant unge. Da kan «generasjon desperat» bli til «generasjon håp».

Kanskje er det akkurat det vi nå er vitne til – et balansepunkt imellom desperasjon og håp, i Tordenskjoldsparken uttrykt gjennom parolene «Rebel for Life» og «Handling gir håp.»

Sosiologen Gunnar Aakvaag beskriver dagens unge som «generasjon lydig» – de er mer skikkelige og tilpasningsdyktige enn før – mens psykologen Ole Jacob Madsen snakker om «generasjon prestasjon»; de unge har nok med å leve opp til kravene de møter. Begge disse betegnelsene synes å peke i en annen retning enn desperasjonen blant unge.

Men prestasjonspress kan nettopp nøre opp under personlig uro, og lydigheten kan være et middel til å motvirke uroen. Er det snarere slik at begge fenomener virker smertestillende overfor et mer grunnleggende meningstap blant de unge, noe de mangler språk og uttrykk for? Ungdata-undersøkelsen fra 2018 viser at de fleste unge lever gode liv, men at stressopplevelsen øker, flere faller utenfor – og at framtidsoptimismen er mindre enn før. Dette avspeiler en sammensatt uro i unge sinn, med mange uttrykk.

Aakvåg har ikke tro på at ungdommen tar tak i problemene, de har nok med lydig tilpasning – eller egen tilkortkomming. Og noe kan det være i det. Danske Rasmus Willig får fram dette i sin bok «Kritikkens u-vending. En diagnose av forvandlingen fra samfundskritik til selvkritik». Tidligere kunne de unge skylde på voksensamfunn og politikere når noe var galt i verden; nå retter de kritikken mot seg selv.

Stilt opp mot dette etterlyser Aakvaag en ny politisk fortelling, noe i retning av de gamle -ismene på sitt beste, eller kanskje radikalismen på 1970-tallet – noe som kan motivere til gjennomgripende endringer.

Men hvem er det som kan skape en slik fortelling? Er det ikke nettopp det Greta Thunberg er i ferd med å gjøre? Er det ikke det ungdommene er med på når de samler seg i gatene? Det viktigste med det som skjer nå, er at de unge finner håp i sin nye aksjonisme. At de er noe mer enn «generasjon lydig», at «generasjon prestasjon» også kjenner på desperasjon og kraften som ligger der!

Jeg kjenner innvendingene: Dette er et elitefenomen. Men jeg tror det stikker dypere og at vi kanskje ser begynnelsen på noe vi ikke aner rekkevidda på. Alle større samfunnsomveltninger har startet på denne måten.

Så spørs det hvilken retning ungdommens engasjement vil ta, hvilke krav de stiller, hva de tror vil hjelpe og hvilke midler de selv griper til.

Nøyer de seg med «grønn vekst» og satsing på teknologiske løsninger, uten særlige konsekvenser for levemåten vi har vent oss til – eller vil de selve vekstsamfunnet til livs, er de villige til faktiske endringer i forbruksnivå og velstand? Lavere energiforbruk, mindre transport og færre bekvemmeligheter? Restriksjoner, rasjonering og kvoter? Vil de stille seg solidariske med de mest utsatte og angripe dem som har mest å svare for?

Er det rett og slett slik at de unge ser for seg et annet liv, at de vender blikket mot en annen horisont?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.