ALVOR OG IRONI Jeg er relativt lite bekymret for Trædal og hans vei opp karrierefjellet. Han har en viss ironisk distanse til sitt alvorlige prosjekt, skriver Sturla Haugsgjerd. Foto: NRK
ALVOR OG IRONI Jeg er relativt lite bekymret for Trædal og hans vei opp karrierefjellet. Han har en viss ironisk distanse til sitt alvorlige prosjekt, skriver Sturla Haugsgjerd. Foto: NRKVis mer

Generasjon fjellhylle

I servicesektorsamfunnet er det viktigste at du mener, ikke hva du mener.

Jeg har lært mye av Harald Eia - alt fra hvordan man kommer seg unna med å tulle med utsatte grupper, til at en sunn skepsis til norsk akademia kan være nettopp det - sunn. Noe jeg derimot føler at folk prøver å lære meg om Harald Eia, og som jeg ikke ønsker å gå med på, er at han er det siste kjente eksemplaret av en utdøende rase, bedre kjent som «Ironigenerasjonen». Og med «folk» mener jeg vel egentlig mediefolk. Jeg har ikke tenkt til å dvele for mye ved verken Eia, ironi eller hans og andres bruk av dette virkemidlet, annet enn at ideen om at konseptet «ironi» innebærer en fødsel og en død som korrelerer med at et knippe mennesker går fra å være i tjueårene til å runde førti, for meg fortoner seg som komplett absurd.

Det jeg derimot ønsker å titte nærmere på her er ordet «generasjon» og de nevnte folkenes bruk av dette. Sist ute var D2 med et ærlig forsøk på å definere et sett mennesker i tjueårene som «Generasjon Alvor» - en ny generasjon frontet av samfunnsbevisste meningsbærere som ønsker å formidle noe annerledes og noe viktigere enn den foregående generasjonen, les: noe annet enn ironi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg ser for meg at opptakten til denne saken - som endte med en storm av meningsutvekslinger i medievannglasset, beliggende et sted mellom 9 og 11 på Beauforts skala - forløp seg omtrentlig slik:

Journalist: «Hey, folkens, hvis vi sidestiller Ingeborg Gjærum, Eivind Trædal pluss et par andre så tror jeg vi har belegg for å kalle dem en slags generasjon. De er skikkelig unge og freshe og er opptatt av viktige ting. Vi kan ta noen dritsmoothe bilder, og jeg har sett noe liknende i en amerikansk avis så jeg tror vi treffer tidsånden jævlig bra med denne saken. «Generasjon Alvor». Tror faktisk det kan bli en coversak!»

Redaktør: «Bingo! Kjør på! Dette lukter #dax18 herfra til Bjørnstjerne Bjørnsons Plass 1!»

PÅ LETING: Mediene, og da spesielt de glansede ukeavisene, er like desperat avhengig av å finne nye (unge) mennesker de kan fronte som representanter for et eller annet de vil fortelle sine klokkekjøpende lesere om, skriver Sturla Haugsgjerd. Foto: Erling Hægeland
PÅ LETING: Mediene, og da spesielt de glansede ukeavisene, er like desperat avhengig av å finne nye (unge) mennesker de kan fronte som representanter for et eller annet de vil fortelle sine klokkekjøpende lesere om, skriver Sturla Haugsgjerd. Foto: Erling Hægeland Vis mer

Jeg ønsker på dette punktet å lansere mitt eget nye og mer relevante begrep: Generasjon Fjellhylle. Tilgi meg de billige metaforene, men la oss for enkelhetens skyld kalle samfunnet vårt for et fjell. Et fjell stadig flere ønsker å befinne seg på toppen av, naturlig nok, ettersom informasjonen om at denne finnes og kan bestiges når stadig flere. Dette inkluderer folk uten armer/bein, Anita Valen og Eivind Trædal. Nå er det ikke mye jeg kan om fjellklatring, men jeg innbiller meg at fjellhyllen er et sted man må innom for å nå den forjettede toppen, og i mitt metaforiske univers er det nettopp dette D2-journalisten med sitt lille epos har tilbudt disse unge, freshe tjueåringene som vil noe viktig her i livet: en fjellhylle. Og hvem sier vel nei til en lun fjellhylle på vei mot toppen? Ikke engang en Arne Næss i sine villeste teddybjørn-hallusinasjoner ville takket nei til et slikt pusterom i den ellers så stupbratte og lite gjestmilde veggen.

Mediene er på stadig jakt etter intervjuobjekter og vinklinger de ikke har brukt før, og ungdommer med ingressvennlig CV er yndede mål for bl.a. D2 som lever av å selge annonser til urmakere av den sorten man oftere ser på fester langs den franske rivieraen enn på side 3 i Aften. Mediene, og da spesielt de glansede ukeavisene, er like desperat avhengig av å finne nye (unge) mennesker de kan fronte som representanter for et eller annet de vil fortelle sine klokkekjøpende lesere om. Ingenting slår en god gammaldags «ny generasjon», og man serverer dermed velvillig bort fjellhyller til disse, hvor smale og lite hensiktsmessige de enn måtte være for vedkommende i kampen for å bestige Snøhetta og/eller toppen av kommunikasjonsbyråer som Burston Marsteller.

SEINEST i forrige fredags utgave av DN Talent kunne vi lese om hyperaktive unge meningsmaskiner med Dagsnytt 18 som en uttalt ambisjon. Utvilsomt en god sak for den avisene, men er det udelt positivt for objektene? Ta for eksempel @somalieren, aka Warsan Ismail (22), og hennes prosjekt. Det er ikke direkte innholdsløst, men det virker på meg som en rolle meningsytringssamfunnet prøver å tre nedover henne som en slags frivillig hijab. Jeg tror hun gjør lurt i å holde igjen overfor debattredaksjonene foreløpig, slik hun forteller om i intervjuet. Kanskje hun, som jeg, husker debatten for noen år siden om den store innvandrerromanen som aldri kom.

Men det er ikke alle som er like edruelige i sin omgang med debattfloraens mange fristelser.

«Det begynner vanligvis med at jeg synes debatten mangler en mening, at det er en side som ikke kommer fram og en stemme som ikke blir hørt, sier politisk rådgiver for Høyre på Stortinget Jens Frølich Holte (26) - en annen av meningsmaskinene som er intervjuet i DN-saken. Med det oppsummerer han for meg mye av det jeg synes å se konturene av i et Norge hvor en menende middelklasse er i ferd med å vokse seg så stor at det forjettede fjellet begynner å likne en lysløype i Nordmarka hva plassmangel angår. Det handler først og fremst om å finne en mening som ikke er opptatt, en ledig fjellhylle om du vil, snarere enn å finne en mening man faktisk har et engasjement for eller et talent for å foredle.

Å mane unge debattanter til å være forsiktig med å la mediene invitere dem til å fronte sitt eget prosjekt, mot at de går med på premissene som stilles for at sakene skal være inviterende nok for potensielle lesere, er en fin balansegang. Jeg ønsker ikke å oppfordre unge ambisiøse meningsbærere til å slutte å mene ting. Å ha et bevisst forhold til hvilke fjellhyller man ønsker å la seg slippes ned på av dem som sitter med makten til å fordele slike poster, kan derimot være lurt. Sitter jeg inne med et innhold som fortjener å bli hørt, eller er jeg først og fremst en det er lett å plassere på diverse knagger? Er det innvandrer/rullestolbruker/homostemmen min de mener burde bli hørt, eller er det stemmen min? Disse spørsmålene kan være relevante å stille seg.

Veien fra industri- til servicesektorsamfunn fører med seg en rekke konsekvenser jeg ikke har kompetanse til å uttale meg om, men at det er betydelig flere som vil bestige toppen der premien er å få betalt for å mene, nå enn for 20 år siden, er et ubestridelig faktum. Det begynner rett og slett å bli veldig trangt oppover langs fjellsiden.

Andy Warhol spådde i sin tid, som vi nå ganske sikkert alle har fått med oss, at vi alle i framtida vil oppleve 15 minutter med berømmelse, noe han i stor grad har fått rett i. Jeg er derimot fristet til å parafrasere en annen filosof, fra vår egen samtid, nemlig Charter-Svein, som under et Trygdekontoret-arrangement i Skien lanserte begrepet «Ett Sekunds Stillhet». Altså den stillheten som oppstår når meningsmaskineriet plutselig tøffer videre uten deg, talentet som Dagbladet Fredag ba folk se opp for i 2011.

Halmstrået som kritikken mot Harald Eia oftest baserer seg på, er hans posisjon som leder av den utdøende ironigenerasjonen. Men skal man tolke alvorsgenerasjonens posterboy (ja, de kaller han faktisk det nå) Eivind Trædals reaksjon på min forespørsel om hvorvidt han synes det er greit at jeg namedropper ham i min artikkel, kan jeg ikke annet enn å mistenke ham for å fortsatt benytte seg av det forhistoriske virkemiddelet, i sin ellers så alvorlige debattanthverdag: «Jaja, det eneste som er verre enn å bli satt i bås, er å ikke bli satt i bås blunkefjes». Av den grunn er jeg relativt lite bekymret for Trædal og hans vei opp karrierefjellet. Han har en viss ironisk distanse til sitt alvorlige prosjekt.

Jeg er mer bekymret for hans samtidige som faktisk har tatt oppgaven om å bekjempe ironi med alvor PÅ alvor. I verste fall må de på et tidspunkt hentes ned fra fjellhyllene sine før de smeller i bakken grunnet uforsiktige forsøk på å flytte seg nærmere toppen via enda smalere fjellhyller. På den annen side: det finnes alltids et helgemagasin som er interessert i å dekke din vei opp mot toppen igjen. Alle elsker som kjent en comeback kid, og jeg kan ikke huske å ha lest en sak om den angrende Generasjon Alvor-representanten som gleder seg til å begynne med ironi igjen. Kanskje er det en ledig fjellhylle, likevel? Jeg ser for meg ingressen i det fjerne.

GENERASJON ALVOR: Det handler først og fremst om å finne en mening som ikke er opptatt, en ledig fjellhylle om du vil, snarere enn å finne en mening man faktisk har et engasjement for eller et talent for å foredle, skriver artikkelforfatteren om den mye omtalte «Generasjon alvor» — som ble personifisert med Eivind Trædal og Ingeborg Gjærum (bildet). Foto: NRK3 Trygdekontoret
GENERASJON ALVOR: Det handler først og fremst om å finne en mening som ikke er opptatt, en ledig fjellhylle om du vil, snarere enn å finne en mening man faktisk har et engasjement for eller et talent for å foredle, skriver artikkelforfatteren om den mye omtalte «Generasjon alvor» — som ble personifisert med Eivind Trædal og Ingeborg Gjærum (bildet). Foto: NRK3 Trygdekontoret Vis mer