MOBILGENERASJONEN: Sandra 
Aakervik skriver i dette innlegget om hvordan vi lar mobiltelefonen prege livene våre. Foto: NTB scanpix
MOBILGENERASJONEN: Sandra Aakervik skriver i dette innlegget om hvordan vi lar mobiltelefonen prege livene våre. Foto: NTB scanpixVis mer

Mobilbruk:

Generasjon mobiltelefon

Kan vi gjøre en avtale? Neste gang skjermen lyser opp, så skummer du teksten, og spør deg selv om et svar kan vente.

Meninger

Da jeg var 16 år gammel kapret jeg min første jobb som ekstrahjelp i en butikk. Jeg var stresset under min første opplæringsvakt, mellom kunder i butikken, telefonen som kimte bak kassen og kolleger jeg ikke kjente. Forfjamset grep jeg etter telefonen, men hadde vanskeligheter med å besvare spørsmålene på andre enden. Pliktskyldig fant jeg sjefen for å kunne rekke telefonen videre.

Da sjefen hadde fullført samtalen, så han på meg og spurte strengt: «Hvorfor tok du ikke kundene i butikken?».

Sandra Aakervik
Sandra Aakervik Vis mer

Sant som var svarte jeg at jeg ikke hadde visst hva jeg skulle gjøre med så mange oppgaver samtidig. Øynene til sjefen utvidet seg, og ble store og forståelsesfulle. Han forsto at dette var et læringsøyeblikk og dempet stemmeleiet.

«Når vi har kunder i butikken, har disse menneskene tatt seg tiden til å reise hit. Det vil si at de alltid har prioritet framfor de som ringer. Vi skylder dem såpass når de investerer sin tid for å komme helt hit.»

I det øyeblikket forsto jeg at dette selvsagt var riktig. Selv har vi opplevd å komme inn i et lokale hvor de ansatte er opptatte med andre ting, og ikke følt for å bli værende i påvente av å få hjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er lærdom jeg fikk tidlig i livet, og som jeg har tatt med meg videre. Nå ti år seinere anvender jeg fremdeles samme framgangsmåte, om enn ikke i butikk.

Når en person i mitt liv ønsker å møtes for å tilbringe tid sammen, nedprioriterer jeg bevisst telefonen. Denne personen gir meg sin tid og sin oppmerksomhet, da skylder jeg dem det samme tilbake.

Dessverre opplever jeg stadig at dette ikke gjelder for motparten. Ikke bare fra vår «Generasjon mobiltelefon» men også våre foreldres generasjon, som i stor grad har adaptert mobilvaner som er uhøflige.

Det forventes ikke at telefonen legges helt vekk, vi er tross alt såpass digitale. Det jeg mener er at ikke alle meldinger som tikker inn må besvares umiddelbart. Ikke alle telefonsamtaler må besvares der og da. Ved å be meg vente til du «bare har skrevet ferdig meldingen» eller «bare svarer på en kjapp telefon» gir du bort del av den tiden og den oppmerksomheten jeg ønsker å gi deg.

Dessuten er dette et distraksjonsmoment i samtalene. Personlig er jeg glad i dype samtaler, og liker å diskutere store emner. Når samtalen stadig blir avbrutt av at din oppmerksomhet behøves til å besvare en melding, oppnår vi ikke den gode samtalen. Den føles i alle fall svært avstumpet for motparten.

Så kan vi gjøre en avtale?

Neste gang skjermen lyser opp, så skummer du teksten, og spør deg selv om et svar kan vente litt. Kanskje til neste gang jeg må på toalettet? Kanskje når en av oss går i baren for å bestille neste øl?

For jeg bruker energi og oppmerksomhet på å lytte når du prater, for å komme med et fornuftig svar. Jeg ønsker å tilbringe tid med deg, fordi jeg liker akkurat deg, så vær til stede sammen med meg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook