DEBATT

«Generasjon prestasjon» blir fort «generasjon depresjon»

I et samfunn hvor vi blir målt på alt blir prestasjonen tett forbundet med identiteten. For en del føles det som om at det øyeblikket man ikke presterer har man ikke lenger menneskeverd. 

MØRK STATISTIKK: Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge under 25 år. - Man skal gå på trynet i dette livet. Og ungdommene trenger hjelp til å lære det, takle det, leve med det. Og leve med å ikke være den beste, skriver artikkelforfatteren. Foto; Gorm Kallestad / NTB pluss
MØRK STATISTIKK: Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge under 25 år. - Man skal gå på trynet i dette livet. Og ungdommene trenger hjelp til å lære det, takle det, leve med det. Og leve med å ikke være den beste, skriver artikkelforfatteren. Foto; Gorm Kallestad / NTB pluss Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg er utrolig lettet for at jeg ikke vokser opp nå. Like mye som jeg er lettet er jeg skremt og bekymret på vegne av dem som faktisk gjør det. Barn og ungdom skal slippe å kveles av krav og kritikk. Enten kritikken og kravene kommer direkte utenifra eller som egen stemme i hodet på grunn av presset den unge utsettes for.

Resultater skal måles og veies. Strekker du til, yter du nok og leverer du etter det vi har planlagt for deg? Utfordrende ungdomstid, sårbare unge sinn. Alt dette samtidig som mengdevis med foreldre og andre voksne omtaler sine liv som fulle av tidsklemme, stress og press. Kroppspress. Enten er du innenfor eller så er du utenfor. Hvem spiser minst og trener mest? Har du dårlig råd – sliter de hjemme med jobb og økonomi? Kanskje du ikke engang har skolemat?

Uten noe så grunnleggende som trivsel og trygghet på skolen og med seg selv, blir det ikke realistisk å få til så mye læring. Skolen være et sted for mestringsopplevelser aller for å gang på gang møte diverse nederlag?

Jeg husker skoletiden min. Jeg husker best fritiden. Mest av alt gledet jeg meg til friminuttene. Som oftest ville jeg bare leke og spille ball hele dagen. De jeg kjenner som hadde vanskeligheter på skolen går det fint med i dag. Ingen av dem endte opp som «mislykkede». Verken som dropouts (vi var noen som holdt på å droppe ut underveis, men vi klarte å holde oss innafor). Eller som evig arbeidsledige. Eller uten fremtid og fortenner.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer