MØRK STATISTIKK: Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge under 25 år. - Man skal gå på trynet i dette livet. Og ungdommene trenger hjelp til å lære det, takle det, leve med det. Og leve med å ikke være den beste, skriver artikkelforfatteren. Foto; Gorm Kallestad / NTB pluss
MØRK STATISTIKK: Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge under 25 år. - Man skal gå på trynet i dette livet. Og ungdommene trenger hjelp til å lære det, takle det, leve med det. Og leve med å ikke være den beste, skriver artikkelforfatteren. Foto; Gorm Kallestad / NTB plussVis mer

«Generasjon prestasjon» blir fort «generasjon depresjon»

I et samfunn hvor vi blir målt på alt blir prestasjonen tett forbundet med identiteten. For en del føles det som om at det øyeblikket man ikke presterer har man ikke lenger menneskeverd. 

Meninger

Spaltist

Linn Herland Landro

er rådgiver hos Mental helse og styreleder i Refugees welcome to Norway. Hun har en mastergrad i pedagogikk, og er bosatt i Oslo.

Siste publiserte innlegg

Jeg er utrolig lettet for at jeg ikke vokser opp nå. Like mye som jeg er lettet er jeg skremt og bekymret på vegne av dem som faktisk gjør det. Barn og ungdom skal slippe å kveles av krav og kritikk. Enten kritikken og kravene kommer direkte utenifra eller som egen stemme i hodet på grunn av presset den unge utsettes for.

Resultater skal måles og veies. Strekker du til, yter du nok og leverer du etter det vi har planlagt for deg? Utfordrende ungdomstid, sårbare unge sinn. Alt dette samtidig som mengdevis med foreldre og andre voksne omtaler sine liv som fulle av tidsklemme, stress og press. Kroppspress. Enten er du innenfor eller så er du utenfor. Hvem spiser minst og trener mest? Har du dårlig råd – sliter de hjemme med jobb og økonomi? Kanskje du ikke engang har skolemat?

Uten noe så grunnleggende som trivsel og trygghet på skolen og med seg selv, blir det ikke realistisk å få til så mye læring. Skolen være et sted for mestringsopplevelser aller for å gang på gang møte diverse nederlag?

Jeg husker skoletiden min. Jeg husker best fritiden. Mest av alt gledet jeg meg til friminuttene. Som oftest ville jeg bare leke og spille ball hele dagen. De jeg kjenner som hadde vanskeligheter på skolen går det fint med i dag. Ingen av dem endte opp som «mislykkede». Verken som dropouts (vi var noen som holdt på å droppe ut underveis, men vi klarte å holde oss innafor). Eller som evig arbeidsledige. Eller uten fremtid og fortenner.

At noen har blitt bilmekanikere, barnehageassistenter, bussjåfører eller jobber på butikken er utmerket. Åpenbart er ikke alle enige i det. Men sannheten er at folk som ikke har toppkarakterer, toppjobber og toppetasje på Sørenga også er lykkelige. Vellykkede.

Våre unge medborgeres behov blir på flere måter ignorert. Deres liv virker å være lite verdt hvis ikke samfunnet kan skvise ut godt med valuta for pengene. Skvise ut noen nytteverdi i form av tall og bokstaver. I form av toppkarakterer, i form av brutto nasjonalprodukt. Det heter politikk. Utdanningspolitikk. Det heter målstyring. Dette er roten til manien.

Generasjon Prestasjon er muligens bedre omtalt som Generasjon Depresjon. Håkon Avseth, som var med å lage ungdomsbedriften Generasjon Prestasjon stiller dette betimelige spørsmålet i en interessant kronikk om temaet: Om livet vi har fått utelukkende skal handle om skole, jobb og en mastergrad, når skal vi da forelske oss, le og skape minner for livet?

Prestasjonen innebærer å yte maksimalt for optimale resultater. Men det er ikke skolekravene som er den eneste grunnen til prestasjonsmanien. Psykolog Linn Rødevand skriver dette om hennes opplevelse av å jobbe med ungdommer kliniske arbeid ved Barne- og ungdomsklikken på Akershus universitetssykehus:

Møtet med disse ungdommene har økt interessen min for hvordan prestasjonspress kan påvirke motivasjon, selvfølelse og helse. Mange av ungdommene synes å oppleve et konstant jag etter å oppnå det beste, og ikke bare på ett område, de skal aller helst være best i det meste.

En av hennes konklusjoner er at ungdommene må lære seg å prioritere for å beholde en sunn psykisk helse. Det er noe som er vanskelig med å foreslå at man skal forvente en innsats mot det usunne presset fra de unge selv. Presset kommer blant annet gjennom et system som har myndighet til å bedrive akkurat det: skolesystemet. På toppen av det hele kommer en hel rekke sosiale og økonomiske faktorer som ungdommene heller ikke er herre over.

I Norge tar ca 50 personer selvmord hver eneste måned. Det er unge menn som er den største gruppen bak selvmordstallene. Og selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge under 25 år.

Over 40 prosent av dem som tar sitt eget liv er ikke psykisk syke i forkant av selvmordet, i motsetning til hva mange tror. De er gjerne høyt presterende som stiller store krav til seg selv, er suksessfulle og har samtidig en skjult sårbarhet.

Noen mener i disse tider at det kan være sammenheng mellom serien «13 reasons why» og det som har blitt tolket som økning i selvmordsforsøk blant barn og unge. Rektorer i Trondheimskolene oppfordret i et brev til alle foreldre: det finnes noen ekstra sårbare som trenger økt omsorg fra foreldre og andre voksenpersoner rundt seg. Vi ønsker derfor å oppfordre alle til å bry seg og gi våre barn og ungdommer den støtten de trenger.

Noen av de unge har selv ytret at serien har gitt dem en dytt riktig retning, fremfor å trigge selvmord. Serien kan trolig være til nytte, og ikke til skade, dersom apparatet rundt de unge er involvert. Serie eller ikke: Noen ungdommer er mer sårbare enn andre, trenger mer omsorg, trenger å bli sett og spurt av særlig voksne som tar seg tid til dem.

En livsviktig faktor er for øvrig umiddelbar tilgjengelighet når barn og unge trenger hjelp med sine problemer. Hardt arbeid fra bruker - og interesseorganisasjoner gir resultater: Det er satsning på lavterskeltilbud, «en-dør-inn» tilbud, under etablering flere steder i landet. Et eksempel er Ung Arena Oslo, et senter for alle mellom 12 og 25 år. Noen å snakke med - et sted, en dør, ble det omtalt som ved åpningen av senteret. I tillegg har nå samtaletilbudet En Som Lytter blitt tilgjengelig for unge flere steder ganske nylig. Målgruppen er unge mellom 15 og 30 år.

Det er også nå nylig bestemt at «livsmestring», det vil delvis si psykisk helse, skal inn i grunnskolen. Når dette ble annonsert sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i en pressemelding dette: At skolen må bidra til å ruste elevene til et samfunn hvor mange unge opplever forskjellige typer press.

Her er et utdrag fra Stortingsmeldingen som berører innføringen av folkehelse og livsmestring:

Sosialt fellesskap og støtte er viktig for den enkeltes trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd. Livskvalitet og trivsel gjennom deltakelse i et faglig og sosialt fellesskap gir tilhørighet og reduserer risikoen for psykiske og sosiale problemer. […] Det vil være naturlig for skolene å se opplæringen i livsmestring i sammenheng med utvikling av skolefellesskapet, elevenes psykososiale miljø og arbeidet mot mobbing.

Det er kloke formuleringer, og gode forslag til hvordan et slikt fag kan settes sammen og hva som skal være formålet med det. Men dessverre er den type skole som kunnskapsministeren er forkjemper for er en del av problemet. For ideologien er klar: I skolen skal ressurser og kompetanse dyrkes frem, koste hva det koste vil. Det er nemlig verdier som forvaltes på skolebenkene. Det er fremtiden, ikke mindre.

Det er på sin måte viktig at politikk og stortingsmeldinger skal bruke store, svulstige ord og inneholde en god del oppblåste visjoner. Her er et eksempel fra samme Stortingsmelding som får meg til å tenke at tenkningen rundt eleven ikke er så sunn.

Kunnskap, og evnen til å anvende kunnskap, er det norske samfunnets viktigste konkurransekraft. Den samlede kunnskapskapitalen er samfunnets viktigste ressurs.

Utdanningssystemet er myndighetenes viktigste virkemiddel for å påvirke kunnskapskapitalen.

Her formuleres felles visjoner for vårt samfunn og vår skole. Her fremlegges synet på kunnskap og ressurser. Her setter man ord på det viktigste: «Kunnskapskapitalen». Det får meg til å lure på om det fremdeles er barn og unge det er snakk om. Hele mennesker med egne behov, ikke bare vesener med en enkeltfunksjon som leveres som vare til systemet.

Hvis vi virkelig ønsker å hindre at dagens unge skal havne i negative mønstre, i et sykt og farlig tempo, med et knusende kritiske blikk på egen person, må vi gjøre noen endringer. Vi som er voksne er ansvarlige for å ta stilling til den usunne tilstanden. Hvis en forandring skal komme, til fordel for unges liv og psykiske helse må enda flere voksne, foreldrene, politikerne begynne å ta kampen. På systemnivå, på politisk nivå. Og ikke bare godta en rolle som tilrettelegger for hysteriet.

Når terskelen for å lykkes blir høyere og konstant jag etter perfeksjon er normalen, er svaret at vi ganske enkelt må gå bort fra målstyring og karakterpress. Prestasjonsfokuset produserer og drop-outs og selvmordskandidater.

Skolegangen skaper et fundament for oss alle. Men fra ørene og opp befinner det seg mye mer enn fag. Noen holder masken og holder pusten og klarer lenge å levere det de skal. Være best i alt. De har høye krav til deg selv, de lykkes med det meste og lever opp til sine egne og omverdens høye forventinger. Men så en dag møter de på en hindring som virker uoverkommelig, et nederlag som ikke er til å leve med i deres øyne.

Man skal gå på trynet i dette livet. Og ungdommene trenger hjelp til å lære det, takle det, leve med det. Og leve med å ikke være den beste. Leve med at man blir dumpet, eller stryker på prøven, ikke kommer inn på akkurat det studiet eller ikke blir valgt ut til elitelaget. For: Hvis du ikke lærer deg å takle å gå på trynet, lærer du deg heller ikke å leve livet.

Selv med et viktig og etterlengtet tilskudd av undervisning i psykisk helse som forebyggende i skolen, må vi også forebygge gjennom å gå direkte til kjernen av skolen som mestringsarena: Idealene. Vi må å legge til rette for at barn og unge kan bli vant til, og godtar, at noen ting kan de bli gode på og noen ting er det greit at de ikke er så gode på. Vi må sørge for å gjøre disse prioriteringene på vegne av de unge. Vi kan formidle mer at det ikke er meningen at de skal måtte være best i mest for å lykkes her i livet. De kanaliserer ikke bare verdier i form av «kunnskapskapital», men de er mennesker som er verdifulle nok for samfunnet vårt i seg selv, uansett hvem de er.