Jeg er utrolig lettet for at jeg ikke vokser opp nå. Like mye som jeg er lettet er jeg skremt og bekymret på vegne av dem som faktisk gjør det. Barn og ungdom skal slippe å kveles av krav og kritikk. Enten kritikken og kravene kommer direkte utenifra eller som egen stemme i hodet på grunn av presset den unge utsettes for.

Resultater skal måles og veies. Strekker du til, yter du nok og leverer du etter det vi har planlagt for deg? Utfordrende ungdomstid, sårbare unge sinn. Alt dette samtidig som mengdevis med foreldre og andre voksne omtaler sine liv som fulle av tidsklemme, stress og press. Kroppspress. Enten er du innenfor eller så er du utenfor. Hvem spiser minst og trener mest? Har du dårlig råd – sliter de hjemme med jobb og økonomi? Kanskje du ikke engang har skolemat?

Uten noe så grunnleggende som trivsel og trygghet på skolen og med seg selv, blir det ikke realistisk å få til så mye læring. Skolen være et sted for mestringsopplevelser aller for å gang på gang møte diverse nederlag?

Jeg husker skoletiden min. Jeg husker best fritiden. Mest av alt gledet jeg meg til friminuttene. Som oftest ville jeg bare leke og spille ball hele dagen. De jeg kjenner som hadde vanskeligheter på skolen går det fint med i dag. Ingen av dem endte opp som «mislykkede». Verken som dropouts (vi var noen som holdt på å droppe ut underveis, men vi klarte å holde oss innafor). Eller som evig arbeidsledige. Eller uten fremtid og fortenner.