Generasjon Robinson

Alex Garlands debutroman «Stranden», som ble anmeldt her i avisa i går, har blitt utpekt til romanen for Lonely Planet-generasjonen. Boka handler om unge backpackeres jakt på og forbruk av det uberørte paradiset. Det går galt, selvfølgelig, og boka avsluttes med en typisk sein-nittitalls voldsorgie.

  • Alex Garlands reisende er middelklasseungdom som vil vente et år med å hive seg på rotteracet, og som ikke ser engasjement som en mulighet. Når de reiser, vil de heller spille dataspill og røyke dop enn å bli kjent med landet de besøker.

De fortsetter det stanleyske prosjektet: Å oppdage «uberørte» steder og kolonisere dem. Når et sted er oppdaget, rømmer de reisende til et nytt sted. Det er snakk om et distinksjonsspill der mottoet er: Ta jomfrudommen og stikk av.

De utgjør en ny generasjon ungdom med penger og Kilroy-billetter, som ikke egentlig vil reise, men som lengter etter et sted der sola skinner og gresset er nesten gratis. De innfødte er bare statister- skummel narkotikamafia og vertshusinnehavere med dårlige engelskkunnskaper.

  • Men er det riktig å kalle «Stranden», som har solgt over en halv million eksemplarer, og som skal bli film med Leonardo DiCaprio, en bok for Lonely Planet-generasjonen?

Opprinnelig var Lonely Planet og Rough Guide et alternativ til de overflatiske borgerlige reisebøkene- dannelsesbøkene som presenterte land i form av museer, monumenter, restauranter og kjedelige luksushoteller.

Lonely Planet skulle guide den reisende forbi katedralene og inn i bakgatene, ut av Sheraton og inn på det lille pensjonatet «drevet av den vennlige señor Vasques og hans sinte kone».

  • Den intellektuelle tvillingbroren til «Stranden» er ikke Lonely Planet, men «Ekspedisjon Robinson», som har vært sendt på svensk TV i et par år, og kommer på TV3 til høsten. I programserien, som i romanen, begynner det med en drømmetilværelse på en øde øy. Når reisen er over, er de svermerske reisende desillusjonerte, slitne og fulle av hat for hverandre og stedet der de har vært. Menneskene, «de innfødte», har de ingen videre kjennskap til.
  • Moralen synes å være: «Stay at home, folks.» Det er jo tross alt bedre, og mye tryggere, å spille Gameboy hjemme, enn på stranda- som jo viser seg å ikke være så uberørt likevel.