Genialt om å drukne - i sin egen dritt

Amerikaneren Tristan Egolfs debutroman er den beste jeg har lest på lang, lang tid.

Den helt særegne fortellingen om outsideren John Kaltenbrunner, med den opprørske undertittelen «Tiden er inne til å slakte gjøkalven og væpne de rettferdige», er en revolusjonsroman, en kunstnerroman som ikke handler om en kunstner, men om et fantepakk av en søppelmann: «den eneste som sto imellom samfunnet som sådant og et hittil ukjent forfall».

Rystende


Ikke minst er boka en rystende avsløring av Uretten - og hvordan et individ som bare vil være i fred, forfølges av ondskap, stupiditet, dobbeltmoral. Og sjelden har jeg lest en mer ondsinnet og fryktelig skildring av et lokalsamfunn. For det er ikke mye bonderomantikk over tettstedet Baker i Greene county, «der Jesus henger på et geværstativ», og hvis befolkning består av «hvitt søppel»: etterkommere av tyske og skandinaviske innvandrere, noe som sies å være årsak til at de fleste er alkoholikere. For det var ikke den europeiske middelklassen som utvandret, det var «den utfattige, uutdannede, trøstesløse bermen fra bondesamfunnet (...) et voldelig, vulgært, uvitende og håpløst overtroisk folkeferd med en hang til dobbeltmoral og egenmektighet.»

Mobbeoffer


Det er nesten noe tegneserieaktig over skildringen av det utall skikkelser vi møter i denne boka. Ikke minst hovedpersonen selv, uhellsfuglen og geniet Kaltenbrunner, mobbeofferet som i en alder av åtte år egenhendig bygger opp den forfalne farsgården, bare for å se den havne i hendene på «metodistkjerringene» som lurer til seg gården av Johns døende mor, hvis sykdom gjør at hun hovner opp som et fettberg samtidig som hjernen skrumper inn. Og sjelden har jeg lest en mer grotesk skildring av kristen dobbeltmoral enn om den onde Hortense, som foruten å ribbe vår unge antihelt til og med for minnet om hans far, også voldtar ham. Her er andre grotesker, som «pungdyrjegernes avkom», også kalt elverotter, sjuende generasjons Cumberland-innavl med skrånende panner og forlengede kjevebein som lever på steinalderstadiet.

Vi møter de brutale hessianere (etterkommere av tyske leiesoldater), fabrikkrottene, trollene og ikke minst fantepakket selv: søppelmennene, hvis jobb det er å tømme andres dritt for en latterlig lønn og med skjellsord som takk. Inntil Kaltenbrunner starter en streik med konsekvenser som Yngve Hågensen bare kan drømme om. For «Kongen av fyllinga» er rg en allegori - en fortelling om et samfunn som bokstavelig talt drukner i sin egen dritt og som betegnende nok heller går løs på åtseldyrene - kjemperotter og villhunder - i stedet for søpla som hoper seg opp foran husene.

Rått språk


Foruten den åpenbare arven fra de store amerikanske fortellerne - Egolf sammenliknes bl.a. med Faulkner, Steinbeck og ikke minst den «unge døde» John Kennedy Toole - så er det noe mellomeuropeisk ved fortellerteknikken i denne boka. Den fortelles i vi-form av en av søppelmennene, en anonym tilskuer og beundrende plikttro nedskriver.

Språket her - rått og heseblesende - er en rein nytelse av rytme, musikalitet og oppfinnsomhet. Noe også oversetteren Herman Willis må få sin del av æren for - her synes han å ha vært i sitt ess.