Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Ole Paus - «Så nær, så nær»

Genialt, Paus!

Ole Paus og Motorpsycho er som skapt for hverandre.

FANT HVERANDRE: Ole Paus dro sist sommer til Frankrike med denne gjengen for å lage et lite mesterverk, albumet «Så nær, så nær», som slippes i morgen. Fra venstre bak: Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr, produsent Bent Sæther og Reine Fiske. Foto: NIna Djærff
FANT HVERANDRE: Ole Paus dro sist sommer til Frankrike med denne gjengen for å lage et lite mesterverk, albumet «Så nær, så nær», som slippes i morgen. Fra venstre bak: Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr, produsent Bent Sæther og Reine Fiske. Foto: NIna Djærff Vis mer

ALBUM: Går det an å lage et av sine beste album i en alder av 72 når du har gitt ut plater siden 1970? Det er 50 år siden, det!

Perfekt partner

Svaret er et entydig ja. Det er mulig når du finner den perfekte partner, i dette tilfellet et helt band med en kreativ produsent i sin midte.

Motorpsycho har vært en institusjon i norsk musikkliv siden 1989, et kompromissløst band med en imponerende katalog og en tydelig identitet innenfor det som må betegnes som deres egen sjanger - en miks av psykedelia, progrock og hardrock. Ja, og country også - det glimrende sideprosjektet The International Tussler Society (1994).

«Garman»

«Så nær, så nær»

Ole Paus

6 1 6

Rock / viser

2020
Plateselskap:

Drabant Music

«Motorpsycho har foredlet Ole Paus' rockpoesi på mesterlig vis.»
Se alle anmeldelser

Produsent Bent Sæther (bass/mellotron/kor) har sammen med Hans Magnus Ryan (gitarer/mellotron/kor), Tomas Järmyr (trommer/perkusjon) og «gjestemusiker» Reine Fiske (gitarer/kor), særlig kjent fra det svenske bandet Dungen, tidligere samarbeid med Motorpsycho og i det siste også med norske Elephant9, skapt et strålende musikalsk univers rundt Paus' tekster. Sjøl bidrar Paus med akustisk gitar, munnspill og selvfølgelig Norges mest værbitte stemme (som for øvrig virker mer disiplinert enn på lenge).

Melodiene har de jobbet fram i fellesskap. Og for noen låter det er blitt! Det er umulig ikke å tenke tilbake på «Garman» (1972), som Paus spilte inn sammen med medlemmer fra Pussycats. Albumet står fortsatt som et høydepunkt i katalogen - og her får det følge av «Så nær, så nær».

Rockheim Hall of Fame

Det er selvfølgelig koblingen med Motorpsycho som gjør dette prosjektet så unikt. Fascinasjonen har vært der en stund. I 2016 var det Paus som innlemmet bandet i Rockheim Hall of Fame.

- Det er kanskje mange som lurer på hva jeg gjør her, innledet han i talen sin.
- Men jeg vet noe om det å gå baklengs inni den norske folkesjela, slik dere har gjort.

En «norsk Rick Rubin»

Produsent Sæther gjør med Paus som amerikaneren Rick Rubin gjorde med Johnny Cash da han revitaliserte mannen, myten og karrieren hans med en serie utgivelser på 90-tallet.

– På en underlig måte gjenkjente vi oss selv i hverandre, gjenkjente driften som en gang bestemte livsveien vår og som gjorde oss til dem vi ble. Og vi ble dem vi var lenge før vi møtte hverandre, forteller Paus i presseskrivet.

Avslutning, liksom

Det var vel ingen som trodde - innerst inne - at Ole Paus ville klare å holde ord da han fortalte at trippelalbumet «Avslutningen» (2013) ville bli hans siste utgivelse. Allerede to år seinere brøt han «løftet» med et album med kameraten Ketil Bjørnstad, «Frolandia - 17 sanger».

«Sanger fra gutterommet» (2016) teller liksom ikke, for det var opptak av stort sett uutgitte låter med en ung Paus, gjort hjemme hos den samme Bjørnstad i 1972. Men så kommer altså ideen om å koble Paus med Motorpsycho. Det er genialt, og resultatet er en 52 minutter lang lykkepille av et album. Det er ikke ett svakt øyeblikk her.

«Slo opp»

Grunnen til at det er blitt så bra er kanskje at de «slo opp med hverandre med dunder og brak» tre ganger før de gjorde seg ferdig. Og det tok tid. Først måtte de finne en samarbeidsform som blant annet innebar at låtene skulle være ferdig skrevet - og at materialet skulle øves inn - før de gikk i studio på landsbygda i Frankrike i juni i fjor.

Låtene

«Hvitt lys (Dolphins farvel)» åpner albumet og symboliserer på en måte overgangen fra visesanger (Paus var med på å starte Dolphins viseklubb) til «moderne» rocker. Etter noen slentrende verselinjer med bare kassegitaren slår Motorpsycho inn med en rå bluesrocker med en eim av tromme- og gitarbasert Mississippi-blues. En råtøff start.

Tempoet dras ned. «Klaus og livet» er en typisk Paus-låt med fløytetoner i mellotronen i en lang intro som etter halvannet minutt «eksploderer» med resten av Motorpsycho i velkjent prog-form - med fuzzbass og mer mellotron. «Gud bevare landsbyen min» minner de om sørstatsrockerne Allman Brothers Band (med Ryan i «rollen» som Dickey Betts). Et naturlig valg som singel fordi det rammer inn og definerer dette samarbeidet på en utmerket måte.

«Vardøger» åpner med vare munnspilltoner og tunge bassganger før Paus legger seg over et rocka komp som toppes med piano og gitarsoloer fra Ryan og et liflig «mannskor».

«Ingenmannsland» har også denne sørstatsfølelsen, paret med en uregjerlig Frank Zappa-vibb og et herlig driv, med heftige gitarer, mens «Helt tilfeldig» er det nærmeste vi kommer «gammel Paus» - «uforstyrret» visesang om blind vold. Et pusterom midtveis i løpet.

Med en superkul intro (mer mellotron) er «Fest i hovedstaden» et stykke «Paus-posten» anno 2020 - om alt som er gærent i Oslo, Europas miljøhovedstad: «Kan noen si meg hvor i huleste det er er blitt av Raymond?». Paus er på sitt mest infame og låner litt fra «Jeg gikk meg over sjø og land», heretter kalt «lissomland».

«Tvillingen» er en enkel, tidløs rocker, igjen med herlig koring og mye fint gitararbeid, før samfunnsrefseren Paus slår neven resolutt i bordet i «Blonde beist» - om nettrollene rundt oss. Og så er vi framme ved 13 minutter lange, mektige «Ruinbyen», en genistrek av en låt som avslutter dette praktverket av et album. Paus og Motorpsycho går opp i en høyere enhet på denne episke låten, supplert med Mari Persen på stryk.

Her har vi en liten rockeopera i miniatyr. Paus har en fabelaktig evne til å si mye med få ord. Som når han synger her: «Der har du mitt liv / Det var det hele / Alt er en rotløs drøm om deg / Jeg var den jeg ble / Jeg blir ikke mere».

Jeg velger å tro at dette er starten på resten av karrieren til Ole Paus, 72 år ung.

Ole Paus og Motorpsycho gjør en del konserter framover, blant annet i Hamar kulturhus 22. februar, Operaen i Oslo 23. februar, Bergenhus festning i Bergen 11. juni og Notodden Blues Festival 1. august.