Genialt rørende

«The Contino Sessions» er ikke bare noe bortimot den perfekte fusjonen mellom rock'n'roll og klubbmusikk, albumet gir også høstdepresjonen et eget lydbilde.

«Det er ikke noe galt i å være lykkelig, det er bare ikke noe dybde i det. Et trist album er mye mer virkningsfullt,» har Richard Fearless, den engelske duoens frontfigur, uttalt i forbindelse med Death In Vegas' andrealbum. I en musikkverden som bugner over av liksom-lykkelig og intetsigende musikk, burde dette være en høyst forlokkende ytring.

Ufortjent

Mørke, messende og psykedeliske grooves, med «alt-håp-er-nesten-ute»-tekster, er essensen ved Death In Vegas' filminspirerte musikk. Duoen, som tidligere ble ufortjent omtalt som et big beat-band, har med alskens mørke virkemidler prestert et av årets album. Og i likhet med Basement Jaxx' «Remedy» og The Chemical Brothers' «Surrender», er det på grunn av et usedvanlig gjennomarbeidet produkt. Og, selvsagt: Death In Vegas tør å blande ulike sjangere.Denne lett psykedeliske «ny-rocken-går-på-klubb», tidligere best eksemplifisert gjennom samarbeidet mellom The Chemical Brothers og Mercury Rev, er slik relevant rock'n'roll anno 1999 skal låte. Kaotisk, angstfylt, bittersøt og tidvis genialt rørende.«The Contino Sessions» er et at disse sjeldent sjelfylte albumene som umiddelbart fortjener nittitallsklassiker-status. I en musikkbransje der utvanning er normen, gir «The Contino Sessions» preg å være viktig musikk.

Gjestevokal

Mye av æren skal tilskrives Death In Vegas' valg av gjestevokalister - sangere som også er duoens idoler, og i et tilfelle, kjæreste.Iggy Pop som seriemorder og Primal Screams Bobby Gillespie på sitt fortapte beste, er to av platens mørkeste høydepunkter. Fearless' kjæreste Dot Allison får dessuten lalling til å låte genialt skremmende, mens London Community Gospel Choirs gir deg gåsehud på «Alladin's Story», «The Contino Sessions»' høydepunkt.Albumet som vil gi en ny vår for kommende høstdepresjoner.