BOK: Professor Asbjørn Aarnes har gitt oss ei bok om dikteren Olav Nygard (1884- 1924) som plasserer denne norske og nynorske dikteren i de store europeiske litterære tradisjonene, men som også setter det litterære verket inn i ei karrig norsk samtid som ramme for savn og lykke, for strev og genialitet.

Det er få her i landet, kanskje ingen, som kan skildre et livsverk som Olav Nygards slik Asbjørn Aarnes har gjort det i denne boka; hans bakgrunn er 60 års beskjeftigelse med den europeiske litteraturen og filosofien i hele dens bredde, forent med en enestående fortrolighet med norsk litteratur.

Fortettet

Aarnes kan se Olav Nygard både som vestlandsdikter og som en av de store unge døde i europeisk poesi - en nynorsk Wergeland mellom det 19. og det 20. århundre. Wergeland var da også den norske dikteren Olav Nygard følte seg mest beslektet med. Aarnes trekker linjene videre til de store fornyerne av europeisk poesi - Hölderlin, Baudelaire, Mallarmé, Valéry - i hans framstilling framstår snekkeren fra Modalen som jevnbyrdig med disse.

Aarnes' innfallsport til forståelse av Nygards diktning er begrepet «det ugjensigelige», som presenteres først i bokas del en - «Dikteren i mellomtiden». Dette begrepet er genialt i all sin enkelhet. Det forteller oss hva stor poesi er - et fortettet språklig uttrykk som treffer og formidler en sansning, et syn, en innsikt slik at man ser at det som sies, ikke kunne vært sagt annerledes. Vi aner vel at Nygard selv hadde dette som mål, når han i heroisk ubarmhjertighet overfor seg selv forlangte at store deler av hans upubliserte produksjon skulle tilintetgjøres og ikke bringes videre til ettertida.