Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Genmat- het potet

Folk bekymrer seg for at genmodifisert mat er farlig å spise og at plantene den er laget av truer miljøet. Den første rapporten om utbredelsen av genmat i Norge viste at dette foreløpig er et begrenset fenomen. Men hvor lenge varer dette, og hva gjør myndighetene for at matvarer skal være trygge i genmodifiseringens tidsalder?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Først må det sies noen ord om hva genmodifisering er. Fra tidens morgen har det skjedd utvikling i naturen ved krysning eller mutasjoner. Avl og planteseleksjon er bruk av biologisk kunnskap for å få fram ønskede egenskaper.

Raps var for eksempel en giftig plante, som forskerne har foredlet til en nyttevekst, og det har da skjedd endringer i arvestoffet. Genteknologi skiller seg fra tradisjonell avl og foredling ved å være et kraftigere og mer presist verktøy.

Forskeren er i stand til å isolere et enkelt gen fra en organisme og arbeide med det i laboratorier. Man kan ta arvestoff fra en art og sette inn hos en annen.

Den danske avisa Information fortalte nylig at japanske forskere har utviklet en tomat som tåler kuldegrader. De har spleiset gener fra en dyphavsfisk med tomatens arvestoff. Fisken som lever i kaldt vann og under stort trykk utvikler et protein som hindrer at blodet størkner. De gener som koder for det aktuelle proteinet er satt inn i tomatens arvestoff. Dermed er tomaten blitt «frostsikker». Den japanske tomaten gir samtidig en illustrasjon på behovet for å underkaste genmat grundig helserisikovurdering, i dette tilfellet i relasjon til allergi. Hvis tomaten har fått overført gener som utvikler proteiner som fiske-allergikere reagerer på, så kan fiske-allergikere plutselig ikke spise tomat!

Forskeren dr. Arpad Pusztai ved et skotsk forskningsinstitutt satte en støkk i mange i februar i år. Han fortalte i media at rotter som var foret med genmodifiserte poteter hadde fått skader på sentrale organer. Den aktuelle poteten var aldri ment som menneskemat, og resultatene av forskningen er omstridt. Men forsøkene utløste en sterk debatt om genmat kan være helseskadelig for mennesker. Også her hjemme må vi forholde oss til nye påstander. SNTs vitenskapskomite har vurdert forskningsresultatene, uten å finne at de bør legge til grunn for vår helserisikovurdering av genmat.

Myndighetene håndterer genmodifiserte produkter (GMO) gjennom to godkjenningsordninger. Miljøverndepartementet vurderer genmodifiserte organismer (selve planten) etter genteknologiloven. Statens næringsmiddeltilsyn fikk fra årsskiftet en hjemmel i næringsmiddelloven til å godkjenne matvarer som lages på basis av slike planter. Mens en genmodifisert tomat godkjennes etter genteknologiloven vil altså tomatpure og ketchup måtte godkjennes i SNT. Det sentrale i SNTs arbeid er spørsmålet om helserisiko. Vurderingen skjer i hovedsak på basis av dokumentasjon fra produsenten. Er dokumentasjonen god nok, vil søkeren kunne få tillatelse. Er det grunner som taler mot, eller er den innsendte dokumentasjonen mangelfull slik at en skikkelig vurdering ikke kan foretas, vendes tommelen ned. Det skal være en god sikkerhetsmargin i forbrukernes favør.

SNT behandler for tiden de to første søknadene om bruk av genmodifiserte ingredienser i mat. Søknadene er fra det verdensomspennende firmaet Novartis og gjelder to maistyper. Den ene inneholder gener som koder for antibiotikaresistens. Antibiotikaresistensgener har vært brukt som markører i flere genmodifiserte planter. Ved hjelp av markører er det lettere å oppdage og selektere de genmodifiserte cellene. Bare når genmodifiseringen er vellykket vil plantene vokse i nærvær av antibiotikumet. Disse plantene arbeider forskeren så vider med. Den ene maisen fra Novartis er fremstilit på denne måten.

Stortinget har vedtatt forbud mot genmodifiserte organismer med gener som koder for antibiotikaresistens. Det arbeides med å formulere Stortingets vilje i en forskrift som gir SNT adgang til å forby matvarer som fremstilles av slike planter. Forskriften sendes snart på høring.

Et forbud mot genmodifiserte organismer med antibiotikaresistensgener springer ut av en teori om at gener fra matplanter kan overføres til tarmens mikroorganismer. Dersom denne teorien er riktig, er det en risiko for at antibiotikaresistensgener overføres til sykdomsfremkallende bakterier i tarmen slik at bakteriene blir motstandsdyktige mot antibiotika. I så fall står vi overfor et stort helseproblem. Det er ikke bevist at antibiotikaresistensgener i mat «overlever» på veien nedover i menneskets fordøyelsessystem, eller at gener fra planter kan taes opp av bakterier i tarmen. Men risikoen vil man ikke ta.

Hvis myndighetene gjør jobben sin, skal ikke den enkelte forbruker trenge å bekymre seg for helseaspektet ved genmodifisert mat. Helsefarlig mat skal ikke selges! Men for den kritiske forbruker er dette kanskje ikke nok. Forbrukeren kan ønske å gjøre et personlig valg om genmat - i butikken. Hennes valg (det er oftest en kvinne!) kan være basert på skepsis til at myndighetene er varsomme nok, hun kan mene at genmat truer naturens bærekraft, eller hun kan mene som prins Charles at med genmodifisering trer mennesket inn på et område som tilhører Gud og Gud alene.

Den bekymrede forbruker skal selv få velge. Norge var det første land i Europa med krav om obligatorisk merking av genmodifiserte matvarer, i oktober 1997. EUs forordning om «ny mat» var riktignok vedtatt, men innebar ingen felles europeisk merkeregel. Det har vært signaler om at EU er på gli mot et regelverk som ligner det norske.

Merkekravet inntrer når det er mer enn to prosent av en genmodifisert ingrediens i en matvare. Denne terskelverdien tar høyde for utilsiktet blanding av genmodifisert råvarer med tradisjonelle råvarer. Dette skjer for eksempel når en last med soyabønner fraktes i de samme containere som tidligere har fraktet genmodifiserte soyabønner. Merkingen er ikke ment som en advarsel, det ville være å skyve ansvaret for trygge matvarer fra myndigheter og produsenter og over på forbrukerne.

Næringsmiddelindustrien i Norge gjør store anstrengelser for å finne alternativer til genmodifiserte råvarer. Bedriftene krever sertifikater fra underleverandører og de har lagt sine innkjøp til bl.a. Kanada hvor avlingene i hovedsak har vært av den tradisjonelle sorten. Men genmodifiserte soyabønner vinner terreng i de store produsentlandene USA, Argentina og Kanada. Det er derfor stadig vanskeligere for industrien å skaffe tradisjonelle råvarer. Norsk handel og næringsmiddelindustri ønsker å unngå genmat fordi forbrukerne har en negativ holdning til det. I Storbritannia har store kjeder som Iceland og Sainsury's gitt garanti for at deres egne merkevarer er fri for genmodifiserte ingredienser. Om disse kjedene vil kunne etterleve sine løfter om to-tre år avhenger av flere forhold. Et EU-vedtak om obligatorisk merking av genmat vil sinke utbredelsen.

Motstanden i Europa kan bli så sterk at amerikanske produsenter ser seg tjent med å etablere separate produksjonslinjer og merke genmodifiserte produkter, noe de til nå har motsatt seg.

Oppmerksomheten om genmat er økende, men debatten har slagside. Med unntak av enkelte forskere, er det ingen forsvarere på banen. Det virker som om industri og næringsinteresser har valgt taushet som strategi. Vi trenger imidlertid opplyste forbrukere, og dermed åpenhet og debatt.