Genteknologi og frykt

Genteknologien skaper lett blest for tida. Mange har en forestilling om genene som et slags innerste og styrende element hos alle levende vesener, og ser med uro på forskere som driver og tukler med disse.

Noen tenker seg at forskerne konstruerer kunstige planter som er fulle av skumle ting som vi så får i oss med maten, og andre tenker seg at monsterplanter fra laboratoriene skal invadere de skjøre økosystemene våre og ødelegge i naturens orden. Forskerne har skapt mye styggedom før, og dette nye kan umulig føre noe godt med seg.

Professor Terje Traavik i Tromsø, ekspert på området for øvrig, har derfor en enkel oppgave når han vil nøre opp under frykten for hva framtida kan bringe. I en kronikk i Dagbladet 27. november utpensler han sin skrekkvisjon. Genmodifisering 'kan representere en langt større risiko enn den kjemiske forurensingen som nå er akseptert som problematisk' og kan medføre 'alvorlige negative konsekvenser for miljø, folke- og dyrehelse'. Dette er løse og ubegrunna spekulasjoner som ikke bør få stå ukommentert.

Traavik har helt rett i at genmodifiserte planter kan tenkes å bli farlige for folkehelsa. Planter har et svært mangfoldig stoffskifte og produserer en sann myriade av kjemiske forbindelser. En lang rekke av disse har beviselig en ødeleggende effekt på menneskekroppen, som nikotin, cannabis, cyanid osv. Vi har avdekt bare en liten del av hva plantene er i stand til å produsere, der ute i naturen, og enda mindre vet vi om hva som kan være potensielt skadelig for oss. Med moderne genteknologi vil utvalgte deler av den variasjon i stoffskifte naturen byr på kunne overføres til kulturplanter. Enten man så ønsker å produsere skadelige substanser, eller de oppstår som en bieffekt av noe annet man vil oppnå, er det opplagt at dette kan være farlige saker som må håndteres med forsiktighet.

Traavik har nok langt mindre rett når han vurderer sannsynligheten for at modifiserte gener sprer seg ukontrollert og medfører risiko for miljø og helse. Selv om det har blitt påvist at gener kan overføres horisontalt mellom arter, er det vanskelig å se at dette fenomenet nødvendigvis vil øke med innføringen av genmodifiserte kulturplanter. Den horisontale genoverføringen skjer helst ved spesielle DNA-elementer med viruslignende egenskaper, som har blitt brukt en del i genteknologisk arbeid, men disse kan vi i framtida unngå å bruke. Utviklinga vil gå mot at vi gjør stadig mindre og mer presise inngrep i arvematerialet, og da blir det svært lite sannsynlig at innførte gener sprer seg annerledes enn andre gener mellom andre arter.

En forutsetning for at et gen, enten det nå er modifisert eller ikke, skal spre seg effektivt ute i naturen er at det gir organismen en fordel i kampen for tilværelsen. Det er vanskelig å tenke seg hvordan menneskeskapte gener skal kunne gi planter en slik fordel i et naturlig miljø. Dette må i særlig grad gjelde gener som er modifisert for at plantene skal være nyttige for oss mennesker. Når det så taes med i betraktningen at modifiserte gener ofte i seg selv ikke vil representere noen spesiell fare, om så galt skulle være at de blir spredd, vil det være mange tilfeller hvor risikoen forbundet med en genmodifisert plante må vurderes som ubetydelig. Det er derfor galt å si at genmodifiserte planter generelt representerer en risiko. Risikoen må da vurderes separat for hver ny plante før den blir tatt i bruk. Dette er ikke, eller burde ikke være, noe nytt i Norge. Innførsel og bruk av nye planter, gjerne fra andre kontinenter, har pågått lenge og representerer antakelig allerede i dag en langt større risiko for genetisk forurensing enn hva lovlige genmodifiserte planter i overskuelig framtid vil komme til å gjøre.

Traavik tar godt i når han antyder sykdommer innføringen av genmodifiserte organismer potensielt kan medføre: nedsatt forplantningsevne, større foster- og barnedødelighet, økt frekvens av misdannelser, kroniske stoffskiftesykdommer og kreft. Traavik vet selv at dette er science fiction - han kunne like gjerne tatt med AIDS på lista si. Han vet at det ikke finnes gode indikasjoner på at disse sykdommene virkelig kommer til å oppstå. Disse spekulasjonene er bare egna til å skape frykt og usikkerhet blant folk. Det er uforståelig at en som postulerer sin omsorg for folkehelsa samtidig bevisst skaper og sprer denne frykten.

Når genmodifiserte planter skal taes i bruk er det viktig, som Traavik vel også mener, at risikoen ved bruken blir vurdert på en god og vitenskapelig måte. Det er nettopp dette Traavik saboterer med sin framstilling. Hva har det faktum at 'Titanic' sank å gjøre i en vurdering av risikoen ved genteknologi? Er bruken av kjemiske sprøytemidler på 50-tallet et argument mot genmodifiserte planter i dag? Det er svært lettvint dette, å spre rundt seg med hva man kan komme på av uheldige ting fra fortida, uten å stille noen krav til relevans og sammenheng. Det er beklagelig om slike debattmetoder skal ødelegge for utviklinga av de teknologier som kanskje kan erstatte gamle mer miljøskadelige metoder, f.eks. i landbruket.

Genteknologien baserer seg på en inngående kjennskap til biologiske sammenhenger. Det er ingen lettvint jappeteknologi som bare brukes for å tjene kjappe penger på bekostning av miljø og helse. Det finnes en stor miljøbevissthet blant genforskere, og vi har i dag dessuten svært kvalifiserte miljøforkjempere som bruker enhver anledning til å stoppe potensielt skadelige produkter. En systematisk usaklig undergraving av troverdigheten til alt som er nytt hører rett og slett ikke med i denne debatten.

Det vil være synd om en professors påtatte uvitenhet skal føre til at vi i Norge blir mer restriktive enn nødvendig i utvikling og bruk av den nye genteknologien. Ennå har vi sett bare en liten del av de nyttige og gode produkter vi kan skape med denne teknologien. Vi vil framover kunne få muligheten til å hente interessante genetiske ressurser direkte ut fra naturen, og utvikle nye kulturplanter skreddersydd for våre behov. Det vil være en fordel om vi i Norge kan dra nytte av våre egne naturgitte ressurser, og få fram nye planter tilpassa våre egne naturforhold, i stedet for bare å kjøpe fra utlandet det som har vist seg nyttig (og ufarlig) der. Den nye teknologien kan, hvis den blir brukt på en riktig måte, øke mangfoldet i landbruket. Det er ikke usannsynlig at en del av den produksjonen av ulike materialer og energi som i dag er basert på ikke-fornybar fossil olje og gass vil kunne overføres til landbruket. Genteknologisk arbeid krever imidlertid store ressurser. Kanskje en langt større del av oljeinntektene våre skulle investeres i utforskinga av denne framtidas teknologi, både for å skape nye nyttige produkter og for å avdekke de mulige risikoer?