Genteknologi,økologi og helse

Som følge av uhell og slurv under genteknologisk produksjon og forskning, såvel som etter bevisst utsetting av genmodifiserte organismer, kan økosystemene bli tilført store mengder nytt genetisk materiale.

Arvestoffmolekyler kan, under naturlige betingelser, bevare sin aktivitet over mye lengre tidsrom enn tidligere antatt. Det finnes en rekke naturlige biologiske mekanismer som kan bevirke at fremmed, genmodifisert arvestoff spres, ender opp på utilsiktede steder og medfører alvorlige negative konsekvenser for miljø, folke- og dyrehelse (se utredningen 'For tidlig kan være for sent', Direktoratet for Naturforvaltning, 1995). I dagens situasjon er vi ikke istand til å forutse, generelt eller i et aktuelt tilfelle, hvorvidt det er fare for uheldig spredning av genmodifiserte arvestoffmolekyler og hva konsekvensene kan tenkes å bli. Norge bruker for øyeblikket ca. 700 millioner kroner pr. år på forskning rettet mot bioteknologisk produksjon, men bare ca. 3 millioner rettet mot miljø- og helsevirkninger av bioteknologi. Større kunnskaper kan gi muligheter til å høste gevinster og fordeler av genteknologi med større trygghet. Uten slik kunnskap, som bare kan tilegnes ved betydelig forskningsinnsats, er 'føre var-prinsipp' og 'bærekraftig utvikling' meningsløse begreper. Det kan allerede være for sent hvis genteknologi anvendes for tidlig.

Når ny teknologi tas i bruk er fordelene iøynefallende, og gevinster kan høstes på kort sikt. Mulige skadevirkninger er ofte dårlig undersøkt og erkjennes først på lang sikt. Det finnes en rekke eksempler, de aller fleste fra siste halvdel av vårt eget århundre, på at menneskets utviklingsoptimisme har påført Jorden store skader. Det er f.eks. blitt pøst utrolige mengder biologisk aktive kjemikalier ut i økosystemene siden midten av 50-tallet. Noen av de viktigste kildene har vært sykdomsbekjempere hos planter (pesticider, f.esk. DDT) og avfall fra industri og forbrenningsanlegg (f.eks. dioxiner og PCB). 'Eksperter og forskere' har fortalt oss at forurensningene var ufarlige selv om forsøkene de støttet seg til hadde liten relevans til virkelighetens kompliserte økosystemer. Slike 'ufarlige' stoffer er nå, 40_50 år senere, blitt alvorlige trusler mot økosystemers, dyrs og menneskers helse i form av bl.a. hormon-hermende eller -hemmende effekter, som påvirker dyrs og menneskers seksualfunksjoner og forplantningsevne. I hvilken grad de kjemiske forurensningene bidrar til kreft, immunsvikt, allergier og andre kroniske sykdomstilfeller er foreløbig uavklart.

Endel av miljøgiftene som allerede er sluppet ut i økosystemene påvirker celler på måter som meget vel kan befordre gen-spredning, og kan dessuten påføre allerede genmodifiserte arvestoffmolekyler nye endringer som gjør disse overførbare. Menyen og konsentrasjonene av enkeltkjemikalier vil variere fra sted til sted, og kjemikaliene vil virke forskjellig i forskjellige økosystemer. Forskning angående kombinasjoner av kjemisk og genetisk forurensning er nærmest fraværende i verdensmålestokk.

I løpet av de siste måneder er alvorlige eksempler på utilsiktede bivirkninger av genmodifisering blitt offentliggjort. Genmodifisert soya synes å inneholde økede mengder av plantehormoner som også kan påvirke mennesker. Store åkrer med genmodifisert bomull i Mississippi gir ubrukelige avlinger. Marihøner som livnærer seg i genmodifiserte potetåkre får halvert sin livslengde. Det overføres arvestoff fra genmodifisert raps til reddik. Og en rekke andre faresignaler er mottatt. Fremmed arvestoff kan suges opp fra tarmen og integreres i et dyrs eget arvestoff. Spredning av fremmed arvestoff foregår hyppigere under naturlige forhold enn laboratorie-betingelser.

Forskeres og politikeres holdninger til anvendelse av genteknologi og genmodifiserte organismer viser dessverre at man har lært lite av katastrofale feilvurderinger i vår nære fortid.

På tross av alt vi ikke vet, vil en norsk ekspert reise til USA og spise så mye genmodifisert mat han bare orker. (Seniorforsker Askild Holck til VG, 2. mars 1997).

I 1997 lar en annen norsk ekspert seg intervjue, og uttaler: 'Jeg tror ikke at utvikling og bruk av slike produkter (dvs. genmodifiserte eller genteknologisk fremstilte, forfatteren anm.) vil få uheldige konsekvenser for hverken mennesker eller dyr.' Professor Wenche Blix Gundersen, Stavanger Aftenblad 30.01.97).

I 1912 uttalte en mann: 'Jeg kan ikke forestille meg noen omstendigheter som vil kunne få skipet til å kantre. Jeg kan ikke forestille meg at noen alvorlig ulykke skal kunne skje inne i skipet. Moderne skipsbygging er kommet for langt til at det skal kunne skje.' Mannen het Edward Smith. Han var Titanics kaptein og ble intervjuet like før skipets jomfrutur.

Enten det dreier seg om forurensninger, skipskatastrofer eller tunneller under Østmarka, forveksles ofte sannsynlighet og risiko. Risiko er definert som sannsynligheten for at en hendelse skal inntreffe multiplisert med de konsekvensene det vi ha dersom hendelse inntreffer. Med referanser til Titanic, Romeriksporten og atombomben skjønner man da at en hendelse som inntreffer sjelden kan innebære enorm risiko dersom konsekvensene er alvorlige nok.

Forurensning fra modifserte gener, genmodifiserte organismer eller virus kan representere en langt større risiko enn den kjemiske forurensning som nå, i alle fall i prinsippet, er akseptert som problematisk. Sannsynligheten for at genetisk forurensning skal oppstå er kanskje mindre. Men det kan være umulig å 'rense opp' eller uskadeliggjøre forurensningene. Arvestoffmolekyler på avveie kan ikke tilbakekalles, og eventuelle skadevirkninger kan ikke reverseres. I motsetning til kjemikalier kan arvestoffer formere seg selv, og en liten forurensning kan derved forstørres uten ny tilførsel av materiale. Langtidseffektene for miljø, folke- og dyrehelse kan derfor tenkes å være langt alvorligere ved genetisk enn ved kjemisk forurensning. Men siden vi hverken kjenner sannsynlighet eller konsekvenser er det umulig å kalkulere risiko.

Horisontal genoverføring står i motsats til vertikal, seksuell overføring av gener fra foreldre til avkom, og innebærer bl.a. at arvestoff-molekyler kan overføres på tvers av artsgrenser ved naturlige, ikke-seksuelle mekanismer som vi for øyeblikket ikke forstår. Horisontal genoverføring har spilt, og spiller, en viktig rolle i evolusjonen og utviklingen av klodens livsformer.

Hvordan kan så naturlige prosesser være farlige? Vi vet at horisontal genoverføring under naturlige forhold foregår kontrollert, og er blitt tilpasset gjennom fire milliarder år. Mange typer arvestoffmolekyler eller DNA-kjeder blir ikke horisontalt overført, og det er forskjeller mellom arvestoffmolekyler med hensyn til hvor effektivt de lar seg overføre. Vi vet imidlertid ikke hva disse forskjellene består i. Når vi nyskaper eller modifiserer arvestoffmolekyler og setter dem inn i genmodifiserte organismer og virus kan derfor, uten å vite det, ha konstruert arvestoff som, under gitte betingelser, overføres horisontalt hvis det kommer ut i miljøet ved utsetting eller utilsiktede utslipp.

Dersom vi kjente de 'farlige' arvestoff-sekvensene eller -strukturene ville vi kunne unngå å konstruere dem. Dersom vi visste hva de naturlige overføringsbarrierene består av, ville vi muligens kunne etablere eller forsterke dem.

Horisontal genoverføring kan innebære at genmodifiserte arvestoffmolekyler som blir tatt opp f.eks. i en jordbunnsbakterie går som en stafettpinne fra art til art innen økosystemet og over i andre økosystemer. Dette stafettløpet vil kunne gå ubemerket i mange ti-år. Underveis kan det føre til subtile men viktige endringer i økosystemene. Først når det oppstår problemere for oss selv, eller for en art vi har et følelsesmessig eller økonomisk forhold til, blir vi klar over hva som skje. 'Problemer' kan f.eks. bety nedsatt forplantningsevne, større foster- og ungedødelighet, øket frekvens av misdannelser, kroniske stoffskiftesykdommer og kreft.

God og relevant forskning angående økologiske og helsemessige bivirkninger av genteknologi kan bare utføres av spesialiserte, dedikerte forskningsmiljøer som bruker hele sin kreativitet og arbeidskraft på problemstillinger forbundet med dette forskningsfeltet. Samfunnet kan ikke basere seg på spin-off resultater fra forskningsmiljøer som i hovedsak er produksjonsorientert. Det dreier seg om forskning som ikke foregår i særlig omfang noen steder i verden. Dersom vi satser nå, kan vi bli et foregangsland på forskningsfelter som i løpet av kort tid vil bli erkjent som avgjørende viktige for klodens sunnhetstilstand og vår fremtid. En slik erkjennelse vil følges av krav om metoder til overvåking og risikovurdering. Slike metoder vil raskt kunne finne et internasjonalt marked og gi muligheter for kommersiell utnytting av norske forskningsresultater.

De aller største forskningsmessige utfordringene ligger i å etablere modellsystemer som har relevans til virkelighetens kompleksitet. Resultater fra forenklede korttidseksperimenter vil føre til villedende konklusjoner, og det er ofte slik forskning vi hittil har fått, og har kunnet få, med de ressurser som har vært tilgjengelige. Vi er nødt til å utføre vår egen forskning i Norge, fordi miljøets og økosystemenes lokale særegenheter vil påvirke mulighetene for økologiske og helsemessige bivirkninger. Et forsknings- og kompetansemiljø for slike aktiviteter etableres nå i Tromsø.