Georg Brandes og det norske

«De går på, de har djevelen i kroppen. De tviler ikke, og de er aldri forknytte.» Disse stolte ord om de staute nordmenn tilhører Georg Brandes, er hentet fra foredraget «Om Nationalfølelse» og kan gjenfinnes i Jørgen Knudsens mammutbiografi om danskenes viktigste og mest berømte kritiker. Knudsens Brandes-biografi teller flere bind: Det første utkom i 1985, det fjerde og foreløpig siste ved nyttårstider. Og ennå gjenstår minst ett bind før Georg Brandes' dramatiske livsløp er skildret til sin ende.

  • I den delen som tar for seg 1890-årene, går Knudsen nærmere inn på Brandes' forhold til nordmennene og det norske. I denne perioden avla han landet vårt en rekke besøk, knyttet nære bånd til et bredt miljø i Kristiania, var en sterkt etterspurt foredragsholder og hadde en enorm prestisje i det radikale norske litteraturmiljøet. Georg Brandes så de fire store - Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie - som sentrale for det moderne gjennombrudd, og Norge som en renskåren kampplass. Det nye, friske håp i den åndelige krigen han selv var en så viktig hærfører for, skriver Knudsen.
  • Men Brandes opplevde også skuffelser i sin flørt med det norske. Én sak var hans forhold til brushodet Bjørnstjerne Bjørnson. Det forble stormfullt livet ut - stadig vekslende mellom de heftigste omfavnelser og de steileste avvisninger. En annen sak var at han savnet gjengjeldelse - og kanskje en smule sjenerøsitet - fra nordmennenes side i retur for den enorme innsats han nedla for å gjøre norsk litteratur internasjonalt kjent. For det tredje fant Brandes nordmennenes sjåvinistiske stolthet over sine diktere en smule latterlig. Og ikke minst følte han en viss distanse til voldsomheten og råheten som også preget norsk litteratur mot slutten av forrige århundre.
  • Det siste ga seg blant annet utslag i at Brandes lenge unnlot å ta stilling i prosessen mot Hans Jæger. Ikke fordi han hadde sympati til overs for dem som ville sensurere forfatterens ord, men fordi den sensitive København-kritikeren hadde store innvendninger mot «Fra Kristianiabohemen»s litterære kvaliteter. Kanskje ikke rart Georg Brandes ironisk bemerket i et intervju: «Nordmennene er varmtfølende, djerve folk, takt er ikke deres sterkeste side, grovhet er ikke noe de skyr.»