Georg Johannesens «Nye dikt»

Forrest i Georg Johannesens nye samling, i en avdeling helt for seg selv, og dessuten trykt med kursiv, står et dikt som til overmål har tittelen "Viktig". Så understreket viktig er altså det som her blir sagt, at man må ville det skal leses som noe mer enn bare et motto for denne boken, eller til og med for ham selv. Pretensjonene er større: de er en ny hustavledikters. - Men uttrykksformen er riktignok også en ny.

Viktig, heter det, er "at G-durkonserten overdøver to maktblokker", og i neste linje "at sangkoret vet forskjell på gass og luft".

Det kunne ikke stått på en øverlandsk hustavle, det synes liksom å mangle tyngden. Og så er det tvert imot nettopp voldsomt komprimert. Skulle jeg prøve meg i en lånt tolkerrolle, leser jeg linjene slik: De jødiske dødsleirfangenes konsert i Terezin, vårt århundres mest gripende manifestasjon av menneskeåndens trassende triumf over vold og død, intet mindre, holdes opp som mål for det å skape kunst i dag.

Men samtidig for oss alle, for diktet fortsetter: Viktig er "å bygge vinden om til et orgel". Og da tenker jeg på den vind Predikeren taler om, som vel er forfengelighet, men som vi alle jager etter. I hver og en av oss kan børsen bygges om til katedral. Det var første vers.

Viktig er det videre "å bygge skrivemaskinen om til maskingevær, som skifter til rødt fargebånd, mens ørnene stivner til rutefly". Det første synes greit, men hva er det for ørner han drar inn i bildet? Kanskje diktningens urgamle symbolfugl, høyt hevet over alle dødelige, stakkar, de som ikke fattet åndens vingeflukt. Den tilhører fortiden. Men i et diktningens rutefly kan vi tas med, like til U-landene, og til fronten i Vietnam. Viktig er "at pennen er spiss og stikker øyenhull i masken". Dikterens egen maske? Ja, og vår. Den er papiret som han skriver på, og som vi leser ham på. Den er språket vi alle har mellom oss, og lyver eller misforstår hverandre på. Og det var ett vers til.

Viktig er: "å spre, men ikke tro selvmorderens løpeseddel, en hvit lapp som samtidig er et dikt, tegning og konsertprogram". Og her stopper jeg. Et dikt kan også bli tolket til døde, og akkurat dette slår jo helt direkte inn. Iallfall i meg. Ethvert dikt er hva dets enkelte lesere kan oppleve gjennom det. Georg Johannesen har ikke villet gjøre det lett for meg, eller for leseren som sådan. Han byr oss motstand, alt i den korthugne formen, dem er springende abrupt i sine overganger. Men bare gjennom motstand kan vi overhodet oppleve noe. Hva dette diktet sier om å skape kunst i dag, og om det å medskape den, altså selv gjøre seg til menneske gjennom den, blir også for meg noe meget viktig - både gjennom det det sier, og gjennom måten det tvinger meg til selv å oppleve det det sier. Alt dette var svært mye snakk om et enkelt dikt. Her foreligger jo en hel samling, og som alle vet når det gjelder Georg Johannesen, en samling av sterkt samtids-engasjerte dikt. For ham er dette ingen "genre", ikke emner eller oppslag for å skrive dikt, valgt ut blant flere mulige, slik diktere i gamle dager satt og fant ut hva de kunne lage poesier om. Å gi sitt svar til samtiden, til samfunnet omkring oss, er utgangspunktet for ethvert dikt. Og fordi det virkelig stinker rundt oss, ikke av poetiske, men helt konkrete blodlevringer, helt døde mordofre, og fordi det stadig kastes jord og vakre ord over dem av all den quasi-kristne eller vestlig antikommunistiske, altså "edle" svindel, kan dikteren slett ikke løpe rundt og vifte rosenblad under takknemlige neser. Ikke en ærlig dikter, og ikke Georg Johannesen.

Sterkest for meg står de mest direkte av disse diktene. Ikke fordi jeg vil ha det lett for meg (det har jeg allerede motsagt), men Johannesens form gir i seg selv motstands- og spenningsmuligheter nok. Jeg tenker f. eks. på "Prolog til en utstilling", en utstilling av konsentrasjonsleirenes ofre, og altså mot vår alles, så misforstått menneskevennlige glemsomhet. La meg sitere avslutningen:

Jeg vil ha døde mennesker overalt
hvor jeg tror jeg lever
De skal få åndedrett nå og da
når jeg puster tungt
Kortpustet vil du si at jeg er
du som ingenting vet
om min legekunst for de døde
Du som favner meg
skal skimte min magerhet
og si "Hans kraft er stor"
Flerrer du huden av meg
får du et rødt flagg
På bunnen av mitt smil
skal du få et slag av mitt kjeveben
for det er anatomi i alt
også i disse vers

Jeg tenker på "Jødisk Partisang"; det har først og fremst en veldig agitatorisk styrke. Og jeg tenker, kanskje i litt sterkere grad igjen, på "Byen" og på "Fiskens tegn" (I og II). Men hva jeg skulle kunne si om dem er allerede antydet i hva jeg sa om åpningsdiktet: hver vanskelighet i tilegnelsen betyr et sprang fram i opplevelsen. Skjønt ganske mye kan sies også rent direkte. Som det at skjønnheten, godheten ikke lenger når oss på sitt eget språk, og iallfall ikke på det gamle og poetisk stemningsskapende språket. "Den som sier: Se på denne rosen, leder deg bort fra blodflekkene på veien. Den som synger om din hage, tier om ørkenen, der tornene er de eneste roser. " Denne nye samlingen er ikke så stramt, for ikke å si beinhardt komponert som den forrige; den virker åpnere, og den samme åpenheten gjelder også for de enkelte dikt. Man kan gå inn i dem, som i "Ferie" eller "Skjortediktet", og oppleve en poesi som ikke er bare svart, en humor som ikke er bare satire. Men løsheten gjør den nok også, i mine øyne, til en ikke fullt så betydelig bok som "Ars Moriendi" var. De brechtske tonefallene generte meg ikke. I år er de svakere, men gjenkjennes, forresten også med noe øverlandsk, i enkelte rimede ting. Og for øvrig finner jeg hans kjente glansnummer, "Kong J.", en smule anekdotisk; jeg føler at det villet antisentimentale i "Anna, ukjent jødinne", iblant slår over i helt ny sentimentalitet; jeg står kjølig overfor mye jeg oppfatter som en språklek uten siktbare mål. Men disse innvendingene føles ikke maktpåliggende. Langt heller vil man tilrope folks oppmerksomhet, fordi de sterkeste diktene er blant de sterkeste som skrives i Norden eller gjerne i verden i dag. Og det kan også gi meg påskudd til å innrømme noe, som alltid forutsetningsvis bør innrømmes: en anmelders begrensning, hans selvfølgelige usikkerhet. En av disse Johannesens språkleker (og jeg oppfatter ikke siktemålet) har for eksempel likevel gitt meg den mest forvirret-lykksalige opplevelse: "Regnbuen". Jeg stirrer henrykt, uten selv å vite hvorfor, på linjer som disse: "Blått hvor han elsker deg blått", og "svart hvor han elsker deg hvitt". Jeg lukkes inn i diktets regnbue, og kan holde munn.

(Dagbladet 28. oktober 1966)