KORTTENKT: George Clooney har lansert prosjektet «The Sentry» som skal ansvarliggjøre krigsprofitører i Afrika, men utfordringene på kontinentet er sammensatte. Foto: Tsuno Yoshikazu / NTB Scanpix
KORTTENKT: George Clooney har lansert prosjektet «The Sentry» som skal ansvarliggjøre krigsprofitører i Afrika, men utfordringene på kontinentet er sammensatte. Foto: Tsuno Yoshikazu / NTB ScanpixVis mer

George borte i bushen

Væpnede konflikter i Afrika skyldes mye mer enn slemme menns forretningsteft.

Kommentar

George Clooney har lansert et initiativ som skal gjøre ende på all krig i Afrika. «The Sentry», dette ambisiøse prosjektets navn, ønsker å spore opp pengene som finansierer væpnet konflikt på kontinentet.

I første omgang er fokuset de sentralafrikanske landene Kongo, Sudan, Sør-Sudan, Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. The Sentry er ikke i stand til å straffeforfølge skyldige, men målet er å overrekke den innsamlede informasjonen til lokale myndigheter, FN og Interpol.

Pengeoppsporing er et ledd i arbeidet mot terror og organisert kriminalitet. I teorien burde det også være mulig å spore opp enkeltindividene, bankene og organisasjonene som tjener på krig. Men vil det å stenge igjen pengekrana få opprørsgrupper og autoritære stater til å legge ned våpnene?

En lenge ledende forklaring på hvorfor afrikanske konflikter oppstår og vedvarer, har vært at folkegrupper som ikke hører sammen har blitt tvunget til å sameksistere under og etter kolonitida. Hviler vi derimot blikket litt lengre og på grundigere analyser, slik økonomene Paul Collier og Anke Hoeffler har gjort ved å studere et hundretall borgerkriger, viser det seg at etnisk mangfold, eller det de kaller etnisk fraksjonalisering, ikke er en årsak, men et preventiv mot borgerkrig.

Mangfoldet blir et problem først når det oppstår polarisering, altså når én gruppe dominerer over en annen. I et samfunn med to distinkte grupper der den ene sitter ved makten og undertrykker den andre er det enklere å starte og opprettholde et opprør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det afrikanske kontinentet, gitt at etnisk mangfold er fredsbevarende og ikke konfliktskapende, burde vært en gedigen oase av samhold og sosial harmoni. Slik er det ikke. Rundt 40 prosent av Afrika sør for Sahara har opplevd minst én periode med borgerkrig de siste femti åra. Det er ingen ende i sikte, for det foregår ikke kriger i Afrika, skrev New York Times' byråsjef i Øst-Afrika: Det som foregår er en pandemi av opportunistisk og velutrustet bandittvirksomhet.

Noen, foreløpig gode, epiloger eksisterer. Nigeria, Mosambik, Angola, Liberia, Rwanda og Sierra Leone har alle gjennomgått voldsomme konflikter, men har likevel oppnådd stabilitet i ettertid. Sammenhengen mellom en sterk statsleder og stabilitet er påfallende i Afrika, men sterke ledere er ikke alltid et gode.

En god statsleder korrigerer feilene til sin dårlige forgjenger, en fantastisk statsleder bygger et system, av og for folket, som gjør den gode lederen overflødig. Institusjonalisering har blitt et mantra blant samfunnsvitere som arbeider med afrikansk politikk. Kontinentet trenger sterke institusjoner som overlever maktskifter og som sikrer kontinuitet for befolkningen.

Men hvis disse institusjonene konsentreres sentralt, i land med store arealer og dårlige transportveier, vil befolkningen fortsatt være maktesløse. Avmakt oppleves likt uavhengig om den skyldes politisk eller geografisk eksklusjon.

I tillegg til gode institusjoner og maktspredning geografisk er det vel så viktig at afrikanske ledere innfører en ny identitetspolitikk. Så lenge afrikanere identifiserer seg med sine etniske grupper og stammer, vil reelt afrikansk demokrati forbli en umulighet.

The Sentrys fokusland har alle erfart nepotismen og korrupsjonen som oppstår når embetsmenn er mer lojale til sine blodsbånd enn sitt embetsvirke. En identitetspolitikk som skaper bånd mellom yrkesgrupper og geografiske naboer sikrer tverretnisk samhold som kan motstå propaganda og favorisering av enkelte grupper. Få har studert forholdet mellom fred og fagforeninger, men langt flere burde.

Et velstudert forhold er derimot det mellom økonomisk utvikling og demokrati. Vi vet at det er en sterk sammenheng mellom gjennomsnittsinntekten i et land og grad av folkestyre.

Det kontroversielle er om det er demokratisering som skaper velstand eller om det er velstand som skaper demokrati. Uansett er det åpenbart at unge afrikanske menn som er lavt utdannede, fattige og er uten framtidsutsikter, har minst å tape i en konflikt.

Det er slike unge afrikanske menn som er fotsoldatene i pandemien som tar knekken på kontinentet.George Clooney skal altså redde Sudan, Sør-Sudan, Tsjad, Den sentralafrikanske republikken og Kongo fra onde Onkel Skruer. Det er klart The Sentrys formål er edelt, og gjennomføres det godt, vil mange måtte stå til ansvar for utbytting av mennesker og naturressurser.

Det afrikanske problemet er likevel ikke slemme menns forretningsteft, men fravær av systemer som kan forebygge og bekjempe kriminalitet og maktmisbruk. Såframt ingen andre kan forvalte ressursene til folkets beste, vil det å stenge én kran bare åpne en annen.