TOTAL KONTROLL: Ansiktsgjenkjennelse er et nytt steg mot total kontroll i Kina. Kvinnen på bildet blir gjenkjent når hun betaler i et ubemannet supermarked i Yantai i Kina. Du henter produktet i butikken og betaler automatisk. Foto: Tang Ke / Zuma Press / NTB Scanpix
TOTAL KONTROLL: Ansiktsgjenkjennelse er et nytt steg mot total kontroll i Kina. Kvinnen på bildet blir gjenkjent når hun betaler i et ubemannet supermarked i Yantai i Kina. Du henter produktet i butikken og betaler automatisk. Foto: Tang Ke / Zuma Press / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Kina

George Orwell som Kinas læremester

Som George Orwell sa: «Den som kontrollerer fortida kontrollerer framtida. Den som kontrollerer nåtida kontrollerer fortida».

Meninger

Selv Orwell hadde ikke fantasi til å forestille seg omfanget av dagens digitale kontrollsystemer. Men han ga oss begrepene som setter oss i stand til å tenke oss hvilken verden vi har i vente når vårt mentale indre invaderes av en tyrannisk stat. Som i Kina i dag.

George Orwell som Kinas læremester

Storebror O’Brien (figur i Orwells «1984», red. anm.) besøkte Beijing i sommer. Der hadde han mye å lære. Først fikk Cambridge University Press merke regimets pust i nakken. Etter kinesisk press fjernet forlaget ca. 300 artikler fra sin kinesiske website, stoff fra forlagets China Quarterly. Det dreide seg om artikler så langt tilbake som til 1960 – med emner som Maos «store sprang» i 1958, kulturrevolusjonen i 1966, opptøyene på Tiananmen i 1989 og den mildt sagt tvetydige arven etter Mao, en av det 20. århundrets verste massemordere.

Cambridges vedtak utløste brede protester. I august rapporterte Washington Post om renselseskampanjen. «Kinas avskyelige manipulasjon av historien infiserer Vesten» var overskriften. Etter reaksjonen snudde forlaget, forsvarte akademisk frihet og plasserte artiklene tilbake på nettet.

Men Sannhetsministeriet i Beijing gir seg ikke. De ansiktsløse gnomene der fortsetter å rette opp artikler om Kina helt tilbake til 1950. Det dreier seg om en grandios orwelliansk – ja, nettopp det – omskrivingskampanje av stoff om kinesiske samfunnsforhold lenge etter at artiklene er publisert. Som Orwell sa: «Den som kontrollerer fortida kontrollerer framtida. Den som kontrollerer nåtida kontrollerer fortida».

I november kunne Dagbladets Inger Bentzrud rapportere at Kinas 730 millioner internettbrukere nå står overfor et nytt steg mot total kontroll: ansiktsgjenkjennelse. Det arbeides nå med et system der Kinas 1,3 milliarder innbyggere skal kunne gjenkjennes av overvåkingskameraer. Materialet skal brukes til å skape et sosialt kredittsystem hvor opplysninger om kreditthistorie kjøres sammen med andre ettertraktede kjennetegn på idealborgeren. Alt samles i en mappe og poengberegnes etter politisk troverdighet, oppførsel, innlegg, uttalelser, konsumvaner, etc. Programmet skal «øke tilliten», ifølge myndighetene. Sjelden har vi sett et mer praktfullt eksempel på double think, omtrent på linje med uttrykket «Kvalitetsreformen» her hjemme.

Det er flere paralleller her. Også Hitler og Stalin forlenget overvåkingen rett inn i familiene og premierte barn som rapporterte regime-fiendtlige samtaler ved middagsbordet. Gestapo, NKVD og Stasi er tilbake i kombinasjon, forsterket med Facebook og Google. En BBC-journalist skal ha bedt om å teste systemet, og han ble gjenkjent etter noen timer. ‘

Offisielle kinesiske myndigheter hevder på sitt sedvanlige vis at menneskerettighetsrespekt – åpen debatt og akademisk frihet – bare er resultatet av Vestens maktstilling. Når Vestens økonomiske makt avtar, vil kinesiske tolkninger av FNs Menneskerettighetserklæring overta. Slik tenker diktaturer. Makt er rett.

Edgar Snowden mener George Orwells toveis-speil i «1984» er barnelek sammenliknet med hva dagens O’Brien’er kan mønstre. Megadata som samles inn om våre liv på Facebook brukes foreløpig for kommersielle formål. Men hva hvis de samme opplysninger brukes av en autoritær hersker? Denne teknologien faller sammen med et forfall i offentlig kommunikasjon: fake news og vitenskapsforakt. Det er på dette punkt George Orwell kommer inn med uhyggelig relevans.

Kjernen i «1984» er disseksjonen av dybden og omfanget av den mentale undertrykkelsen i de totalitære tyranniene. Den kommer i tillegg til den fysiske. Virkeligheten eksisterer bare i den menneskelige bevissthet. Språket definerer bevisstheten. Derfor gjelder det å tømme språket for meningsbærende evne. Tradisjonelle diktaturer var ute etter politisk kontroll. Stabilitet. De-mobilisering. Det 20. og 21. århundrets totalitære diktaturer sikter seg inn mot en langt dypere altomfattende kontroll av individets tenkning og identitet. Absolutt forutsigbarhet. Total underkastelse. Du skal ikke bare adlyde, men aktivt elske Storebror – og anerkjenne hans forkrøplede virkelighet. Ubeskåret. Endre personlighet etter partilinjen.

Det var i Barcelona, under den spanske borgerkrigen i 1937, Orwell opplevde kommunistenes propaganda i kampen mot trotskister og anarkister. Her ligger kimen til «1984». Alt da så Orwell at totalitær kontroll er noe langt mer enn blott og bart fysisk underkastelse. For kommunistene den gang anklaget den ikke-stalinistiske venstresiden for noe mer: ‘objektivt’ å være femtekolonister for Franco. Kommunistene «så» noe de ikke visste selv. Anarkistenes og trotskistenes indre motiver skulle blottlegges.

Denne psykologiserende, etsende propaganda innebar et nytt steg i mistenkeliggjøringens lange historie. Orwell tok denne erfaringen til dens logiske ytterpunkt: Ved å underkue individets tankeliv ville Partiet oppløse den enkeltes identitet, dets «selv». Uten klart språk, ingen begrepsdannelse. Uten begreper andre enn de Partiet bestemmer (eks. «double think», «newspeak», «thought crime», «memory hole») blir det umulig å danne seg kritiske forestillinger. Og organisere seg. Slik vil sivilsamfunnet margstjeles. Vi får et Pushwagnerliknende samfunn der befolkningen blir zombie-liknende automata som reagerer unisont på Partiets lyssignal fordi det ikke finnes noen offentlig, kontrollerende instans utenfor Partiet.

Essensen i Orwells disseksjon av denne totalitære mobilisering er altså å isolere individet mentalt, politisk, sosialt. Slik beredes grunnen for den grandiose forvandlingen av befolkningen til monader i folkehavet – angstredne massemennesker som slavisk kan plukkes opp av «de grusomme forenklerne». Hannah Arendt sa et og annet om dette i klassikeren «Origins of Totalitarianism» (1951).

Nå som Orwells rolle som bitende samtidsobservatør står så klart – salget av «1984» økte voldsomt etter valget av Trump – må vi spørre: Tok han feil på noe punkt?

Orwell besøkte aldri USA og forsto ikke det nye kontinentet. Han skrev at «en økonomi styrt av profittmotivet aldri ville være i stand til å stå for en gjenopprustning på en moderne måte».

Dette kunne kanskje stemme for Storbritannia på 40-tallet. Landet hadde ikke satset sterkt nok på innovasjon. USA rustet opp tre ganger, først under Koreakrigen, deretter under Eisenhower og den kalde krigen – og så under Reagan da computere totalt endret det militære.

Her ligger også årsaken til at Orwell undervurderte innovasjonskraften i det som er blitt den nye informasjonsøkonomien. Den forvandlet de væpnede styrker gjennom ny computerdrevet militærteknologi.

Orwell befant seg i den siste fase av industrikapitalismen. Det viktigste målet i denne fasen var effektivitet.

Det innebar å presse overskudd ut av det eksisterende system ved å utsette arbeidsstokken for ulike typer press: rasjonalisering, lønnskutt, flytting av arbeidsplasser, etc. Med Orwells egne ord: «Frihet og effektivitet drar i ulike retninger». Men I USA forelå intet annet alternativ enn innovasjon.

Det Orwell ikke kunne se var dagens informasjonssamfunn, der effektivitet er mindre viktig enn den nye rekke av totalt nye produkter. Apple, Microsoft, Google og liknende storforetak skapte computere og mobiltelefoner som har forandret våre liv og gjort dem drastisk gjennomskubare. Medarbeiderne i disse foretakene ble ikke undertrykt. De ble snarere kjøpt opp og tiltrukket av aksjeopsjoner og lønnsincentiver.

Det Orwell må krediteres, er at han skapte de begreper som setter oss i stand til å forstå og forsvare oss mot denne nye totalinvasjon av vårt indre liv. Han får oss til å forstå hvordan vårt indre liv åpnes opp for kommersielt – foreløpig – og kanskje seinere politisk press. Det er som den gamle kullgruveindustrien: graver dypere og dypere – til overflaten er lagt død.

Orwell ville vært lamslått av denne vidunderlige nye verden som vi frivillig har underkastet oss Men selv han var ikke i stand til å forutsi den fundamentalistiske terroren. Likevel: George Orwell er vår samtidige.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.