UJEVNT: Frode Gryttens første bok på forlaget Oktober etter overgangen fra Samlaget er ujevn, selv om han har enkelte lysende ideer, mener dagbladets anmelder. Foto: Berit Roald / SCANPIX
UJEVNT: Frode Gryttens første bok på forlaget Oktober etter overgangen fra Samlaget er ujevn, selv om han har enkelte lysende ideer, mener dagbladets anmelder. Foto: Berit Roald / SCANPIXVis mer

Gerhardsen og Bratteli som zombiedetektiver

Det er den mest troverdige delen av Frode Gryttens roman.

ANMELDELSE: «Alle personane i denne boka er oppdikta», står det med store bokstaver aller først i Frode Gryttens nye bok «Saganatt». «Men dei historiske hendingane som bestemmer deira handlingar og haldningar, er høgst verkelege.»

Det låter som en disclaimer, men er det ikke: Grytten gjør krav på rollen som virkelig historisk romanforfatter; en som vil gripe betingelsene bak våre «handlingar og haldningar».

«Historia er ikkje noko som har skjedd, det er noko som skjer her og no», utdyper en av hovedpersonene. Anslaget er forlokkende. Det er ikke rart det har vært hvisket forventningsfullt om Gryttens første bok på Oktober etter overgangen fra Samlaget.

Dessverre ender romanen opp med å investere det meste av de imponerende kreftene sine i en ubestemmelig og monumental form for nostalgi.

Slektsroman Tre romaner løper sammen til én i «Saganatt»: tre fortellinger, tre tiår, tre slektsledd. Komposisjonen er smart, enkelte idéer er lysende, helhetsinntrykket er ujevnt.

I første del lar Grytten gutta på gølvet i Odda fortelle historien om skolelæreren Arvid Lunde, som forutså historiens strømninger og surfet til topps på Børsen før åttitallsbølgen brøt én gang for alle. Deretter fører faren Harold Lunde ordet: En aldrende møbelhandler som har mistet kona si til Alzheimer og familiebedriften til kreditorene, og vinteren 1994 er på vei til Sverige med pistol i hanskerommet for et siste oppgjør med mannen som har knust hans drømmer - IKEA-eier Ingvar Kamprad.

Så dukker Arvids sønn Robby Lunde opp som bifigur i det som er bokas definitive høydepunkt: En hardkokt krim fra Oslo i jula 2011, med Gerhardsen og Bratteli i hovedrollene - patruljerende detektiver i Arbeiderpartiets organisasjon blant de døde, kjederøykende på vei gjennom storbyen for å lappe sammen et samfunn som sakte rakner i sømmene.

Det er ikke bare en uforglemmelig idé, men også en prikkfritt utført sjangerstudie, som gjenbruker alle politi-krimens mønstre på slående vis.

Drømmen om sosialdemokratiet Under alle de tre delene ligger drømmen om «sosialdemokratiets lys, ei fjern og fallande stjerne», slik Gerhardsen selv formulerer det, en tenksom kveld på patrulje.

En gang var alt annerledes. En gang produserte vi reelle verdier, tilhørte reelle fellesskap. En gang før åttitallet, før høyrebølgen, før makten korrumperte seg selv. Slik slutter «Saganatt» seg til en forestillingsverden som i dagens Norge minner mer og mer om en slags regresjon, en infantil lengsel etter tryggheten vi skal ha forlatt.

Gerhardsen og Bratteli som zombiedetektiver

Det er kanskje derfor den hardkokte krimdelen av boka fungerer så bra: Her møter vi sorgen over sosialdemokratiet nettopp som ren fantasi, en mytisk forestilling som enkelt lar seg oversette til triviallitteraturens skjemaer og metaforer.

Det bærer dårligere - og blir langt mer forutsigbart - i bokas øvrige deler: Enhver idiot bør vite vite at grådige aksjemeglere og sjuskete IKEA-møbler forteller oss ubehagelige ting om tida vi lever i. En forfatter av Gryttens format burde tatt oss med lenger inn i historien enn det.