- Gershwin er den største

- Jeg ble først kjent med George Gershwins musikk i åtte- niårsalderen. Jeg ser for meg omslaget til notearket «Embraceable You», som jeg forsøkte å spille. I dag betrakter jeg Gershwin som den viktigste komponisten i USA i dette århundret. CD-en «Gershwin's World» er et forsøk på å speile både musikken hans og den inspirasjonen han selv sprang ut fra.

Herbie Hancock (58) forteller på telefon fra Los Angeles hvorfor han har valgt å markere 100-årsjubileet for Gershwins fødsel med en plate der han ikke bare tolker utvalgte Gershwin-klassikere, men også Gershwins forbilder innen blues, ragtime og klassisk musikk.

- Jeg har for eksempel tatt med musikk av Ravel. Ravel var ikke bare en inspirasjonskilde for Gershwin, de to møtte hverandre og ble venner. Gershwin ville studere musikk hos Ravel, men Ravel var redd for at det ville ødelegge Gershwins genuine talent.

- Hva med ditt eget forhold til Ravel?

- Han er en av mine sterkeste inspirasjonskilder. Jeg spilte Ravel før jeg spilte Gershwin. Det er mye en jazzmusiker kan lære av Ravels musikk. Ikke så mye av rytmikken hans, men av harmoniene han bruker.

Herbie Hancock er i dag en av verdens ledende musikere. Fra å være vidunderbarn på piano i et Chicago-hjem der han fikk alle muligheter til å utvikle talentet sitt, begynte han å spille jazz, først sammen med Donald Byrd, siden med Miles Davis. Allerede 21 år gammel solodebuterte han, og har siden eksperimentert med alt fra avansert elektronisk musikk til ny vri på standardlåter og klassisk materiale.

- Nysgjerrighet overfor det nye har alltid vært en drivkraft. Mitt mål har vært å unngå å være kjedelig. Og det tror jeg ikke man kan si om noen av platene jeg har utgitt, sier Hancock.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvilke jazzpianister var de første som inspirerte deg?

- Som 14-åring oppdaget jeg George Shearing. Siden hørte jeg mye på Oscar Peterson og Dave Brubeck. Vestkystjazzen betydde mye, musikken til bandledere som Stan Kenton, Horace Silver og Art Blakey. Men hjemme i Chicago var jeg også opptatt av blues og rhythm'n'blues. Og doo wop, grupper med fuglenavn som Sparrows, Ravens, Parrots. Eller Midnighters. Musikken var overalt, den strømmet liksom ut av vinduene i bygårdene.

- Hvordan møtte du Miles Davis?

- Jeg bodde i New York i 1961, i leiligheten til Donald Byrd i Bronx. Donald tok meg med hjem til Miles. Vi ble sittende og spille nede i kjelleren, der Miles hadde et musikkrom. Miles ba meg spille og spille og spille. Spill «Stella By Starlight», husker jeg han sa.

- Kommenterte han spillet ditt?

- «Nice touch,» sa han. Tre år seinere ringte han meg og spurte om jeg ville være med i kvartetten hans. Det var en stor overraskelse.

- Hva lærte du av åra med Miles Davis?

- Mot. Å våge å stå for det du tror på. Jeg lærte også mye om samarbeid. Om å lytte til andre mennesker. Miles lyttet alltid til andre, både når de snakket og når de spilte. Han hentet inspirasjon overalt. Han lyttet for eksempel mye til Jimi Hendrix. Han fikk meg til å oppdage nye inspirasjonskilder.

- I 1966 lagde du musikken til Michelangelo Antonionis kultfilm «Blow Up». Hvordan kom det samarbeidet i stand?

- Antonioni var jazzfan. Han hadde hørt meg på plate, og ville at jeg skulle lage musikken. Jeg ble fløyet til London. Filmen var allerede ferdig. Til å begynne med forsto jeg ikke hva den handlet om, men ble etter hvert mer og mer opptatt av Antonioni og hans univers. Han ville ha det han kalte «naturlig musikk». Jeg ble i London i to måneder og utviklet et utrolig fascinerende samarbeid. Jeg forsøkte å fange inn den særegne stemningen og lage musikk som lød som om den kom ut fra en radio noen tilfeldigvis skrudde på.

- Du lagde også musikken til en av tidenes sterkeste jazzfilmer, «Round Midnight», med Dexter Gordon?

- Det var en nesten åndelig opplevelse. Dexter Gordon hadde selv opplevd mye av det filmen handlet om, og bar på en måte hele stemningen fra 1950-åras Paris i seg. Alle som deltok, enten de spilte hovedroller eller var statister, var fanget inn av en utrolig entusiasme. Jeg tror ikke noen annen film på en bedre måte har fanget inn jazzens sanne vesen.

- På albumet «The New Standard» forsøker du å utvide begrepet jazzstandard. Hva legger du i standardbegrepet?

- Det er betegnelsen på en slags tidløs musikk, musikk som har bestått tidas prøve. Men standardene har vært de samme så lenge vi kan huske. Det jeg har gjort, er å spille en del poplåter som om de var jazz. Det er en oppmuntring til å utvide og fornye standardbegrepet.

- Har du oppdaget nye trekk ved Gershwin?

- Som menneske var han mye tøffere enn jeg ante. Han levde blant de svarte i Sørstatene før han skrev «Porgy and Bess». Og han nektet å la den hvite superstjernen Al Jolson spille hovedrollen i stykket med svart maling i ansiktet. Der sa han tvert nei.

- Kunne man si at din Gershwin-plate forsøker å finne kjernen i musikken hans?

- Det er nok en god beskrivelse. Jeg forsøker å finne enkelheten i de fantastiske melodiene. Det er ofte de minimalistiske trekkene og enkelheten som utgjør skjønnheten i musikken.