Gershwin på CD, scene og skjerm

Gershwin-året bruser videre, også på denne siden av 100-årsdagen for komponistens fødsel 26. september. Tidligere i år har Oslo-Filharmonien og Oslo Jazzfestival feiret den store fusjonisten av amerikansk jazz og europeisk kunstmusikk, nylig viste NRK2 Trevor Nunns bejublede Glyndebourne-oppsetning av «Porgy and Bess», og i disse dager er det «Porgy and Bess»-feber rundt Den Norske Opera der The New York Harlem Theatre gjestespiller. Internasjonal musikkpresse har Gershwin på førstesidene, åpenbart kan vi ikke få nok av George Gershwin nå mot slutten av det århundret han har satt så sterkt musikalsk preg på.

  • Foruten «Porgy and Bess», de «klassiske» «Rhapsody In Blue», «An American in Paris» og pianokonserten i F, skrev Gershwin populærmusikk i et tempo som i dag får ham til å virke som ansvarlig for halvparten av jazzens standardrepertoar. Og selvfølgelig deltar platebransjen i Gershwin-feiringen. Nyeste bidrag er Herbie Hancocks blodferske «Gershwin's World» (Verve), der mesterpianisten ikke bare nypløyer et utvalg melodier fra «Porgy and Bess», men også spiller musikk av ragtime-pianisten James P. Johnson for å vise hvor Gershwin hentet jazzinspirasjon fra. Motsatt gir han til beste en original versjon av 2. satsen fra Maurice Ravels konsert for klaver og orkester i G, musikk som klart bærer preg av Ravels lytting til Gershwin og jazz. Hancock holder seg for øvrig med gode hjelpere: Joni Mitchell, Stevie Wonder, Wayne Shorter, Kathleen Battle og andre.
  • Gershwin-året har avstedkommet flere antologi- og div. art.-CD-er, noen av dem dobbelte med klassisk og jazz på hver sin plate. Intet ondt om dem, men skal du gi deg i kast med den klassiske Gershwin, er det smart å se etter Leonard Bernstein/New York-filharmonikerne (Sony); Wayne Marshall/Ålborg Symfoniork. (Virgin) eller Joanna MacGregor/London Symfoniork. (Collins). London Philharmonic Orch./Sir Simon Rattle (EMI) har gjort en fremragende «Porgy and Bess», mens gode jazzmøter med Gershwin er sikret gjennom Miles Davis/Gil Evans' berømmelige «Porgy and Bess» (Sony) og Joe Hendersons ditto av i fjor (Verve)- som to muligheter blant svært mange. Noe helt for seg selv er «Manhattan Rhapsody» (Opus 111), en fransk Gershwin-hyllest av pianisten Georges Rabol og Jazzogene Orchestra, og nok et bevis på at innfallsvinklene til stor musikk kan være mange og ulike.