Gershwins hundre år

I året 1911 gikk den jødiske New York-familien Gersh- vin, med røtter i tsarens Russland, til det snobbete innkjøp av et piano. Ingen av dem spilte. Sant å si var det ingen i familien som røpet musikalske tendenser i det hele tatt.

Saken var den, at eldstesønn i huset, Isidore, som var litt av en lesehest og som hadde gjort det skarpt på så mange områder, sto foran sitt første semester på Townsend Harris highschool. Hans mor mente at et minimum av musikalsk fingerferdighet neppe kunne skade.

Lillebror George hadde man færre forventninger til. Han var nettopp blitt tenåring og en viss innadvendt melankoli var begynt å gjøre seg gjeldende. Så langt hadde han ikke utmerket seg med noe som helst talent. Stor var derfor forbauselsen da han, straks møbelet var installert, løftet opp lokket, og - nesten feilfritt - spilte en av tidens populære slagere.

Hvor han hadde lært det? Hjemme hos en venn som hadde piano. Han pleide å klunke litt på det hver gang han var med vennen hjem. Han hadde bare glemt å fortelle det. Og de hadde jo ikke spurt heller.

Tre år etter hadde han komponert sin første melodi, en tango, og den fremførte han i The Finley Club hvor storebror var medlem, men hemmelighetsfull som han var, var det ingen som fikk vite hvem tangoens opphavsmann var. Ti år etter det igjen hadde han erstattet v-en i etternavnet med w, og dessuten skrevet «Rhapsody In Blue». Han var stadig en ung mann, men allerede mer enn halvveis i livet.

Da familien ble oppmerksom på hvem av de fire barna som besatt det musikalske talent, ble fokus flyttet fra Isidore til George. De ga ham undervisning, men læretiden var fort unnagjort, og 17 år gammel fikk han sin første jobb som «song plugger» hos musikkforleggeren Remick&Co, beliggende i Tin Pan Alley. Song plugger-ens jobb besto i å spille nye sanger for mulige kjøpere: kabaret- og revy-arrangører, sangere, musikere og andre som trengte til fornyelse av repertoaret. Om kveldene spilte han piano på diverse kafeer. Dette vekselbruket drev han i tre år. Det var på denne tiden han traff Paul Whiteman.

Paul Whiteman var klassisk utdannet fiolinist. Han spilte først i Denver symfoniorkester, så i symfoniorkesteret i San Francisco, før han via Los Angeles og Atlantic City kom til New York. Musikken han hørte fra kafeer og klubber var jazz - eller det som kom til å bli jazz. Jazzens forløper er sterkest beslektet med tradisjonell ragtime, og Paul Whiteman var fascinert. Så fascinert var han, at han sa opp jobben i symfoniorkesteret og fikk hyre i et jazzband. Sin gode vilje til tross, fikk han aldri noen ordentlig jazzfot slik tidens smak definerte den, og han fikk sparken. Men han ga ikke opp. Tvert imot. Han startet sitt eget orkester, og ga seg til å utvikle ragtime-rytmene inn i en aldeles ny retning. Mens ragtime var tenkt utelukkende som dansemusikk, var Whitemans bearbeidelse av den tenkt som en ny form for sofistikert underholdning. Det var «lyttemusikk». George Gershwin var begeistret for det han hørte.

18 år gammel hadde Gershwin allerede publisert sitt første noteblad, «When you want'em, you can't get'em. When you've got'em, you don't want'em». Han flyttet fra Remick til det noe større musikkforlaget Harms, som begeistret for sin unge «song pluggers» teft og talent, både betalte bedre, og publiserte en rekke av låtene hans. Så skrev han «Swanee». Til å begynne med gikk begivenheten upåaktet hen, av alle bortsett fra Al Jolson som begynte å flette «Swanee» inn i sine show, og snart var den unge komponistens navn på alles lepper.

Om Gershwin var begeistret for Whitemans «lyttemusikk», så var ikke dennes begeistring for Gershwin mindre. Ikke bare likte han komposisjonene hans. Han var også betatt av den briljante og selvfølgelige måten han trakterte klaveret på, og det var også han som oppfordret Gershwin til å skrive et større verk i denne splitter nye sjangeren - en «jazz concerto», for et større orkester og klaver. Whiteman skulle selv påta seg å dirigere hvis bare Gershwin ville traktere klaveret.

George Gershwin var rik og berømt. Han var 25 år. Og han var klar for større utfordringer. Dette var i januar 1924. Paul Whiteman leide Aeolian Concert Hall til 12. februar. Å si at dette var kort tid for å skrive en jazz-symfoni, er et mildt understatement. Så liten tidsfrist var det, at komponisten ikke rakk å skrive ferdig klaverpartiene, derfor stilte han til premieren med noteark hvor han hadde satt av åpne rom hvor han kunne improvisere. Orkesteret besto av 23 musikere hvorav flere spilte flere instrumenter, og konserten åpnet med en klarinettglissando som gikk over to oktaver, en prestasjon ingen hadde trodd mulig. Mannen bak prestasjonen var Ross Gorman, og dette var bare starten på en rekke begivenheter som tok pusten fra publikum. Musikkstykket inneholdt alt fra det søtladent melodiøse til klanger påvirket av Debussy og Stravinsky. Her var gjenkjennbare påvirkninger fra de svartes Afrika, så vel som fra de hvites Europa. Men først og sist var dette et autentisk stykke amerikansk musikk. Kanskje det aller første.

«Rhapsody In Blue» ble en umiddelbar suksess, og lederen for Filharmonisk Orkester, som var blant publikum, gikk straks opp til den unge komponisten og bestilte en konsert for klaver og orkester. Han ga ham et år. George Gershwin signerte kontrakten, og på hjemvei gikk han innom en bokhandel og kjøpte en håndbok i komposisjon.

Som så mange populærkomponister både før og etter ham, led også George Gershwin av mindreverdskompleks i forhold til skapere av såkalt seriøs musikk, og bortsett fra at han skrev verdens vakreste vuggesang, «Summertime» som Bess åpner «Porgy and Bess» med, er det stort sett to anekdoter folk flest forbinder med ham. Begge skal ha funnet sted da han var i Frankrike i forbindelse med arbeidet med «An American in Paris». Han besøker sin europeiske kollega Ravel og spør ham om ikke han kan gi ham litt undervisning, eller i det minste noen gode råd. Ravel svarte, som sant var, at han ikke hadde stort å lære ham; det smarteste Gershwin kunne gjøre var å bevare sin umiddelbarhet og ikke ødelegge den ved å tilegne seg tekniske ferdigheter han i virkeligheten ikke hadde behov for: «Legg ikke an på å bli en liten Ravel når De kan bli en stor Gershwin.»

Stort bedre gikk det ikke da han telefonerte Igor Stravinsky i samme ærend: «Omtrent hvor meget tjener De på musikken Deres?» spurte Stravinsky. «Omtrent 250000 dollar pr. år,» tilsto Gershwin. «I så fall tar jeg gjerne litt undervisning hos Dem,» avsluttet Stravinsky.

Det er som opphavsmann til en hel rekke fine melodier Gershwin er aller mest skattet. Mange av dem stammer fra nettopp «Porgy and Bess». I dette like sentimentalt rørende som smertefullt gripende drama fra negerhverdag på gateplan finner vi, foruten den nevnte vuggesang, evergreens som «My Man's Gone», «Bess, You Is My Woman Now», «It Ain't Necessearily So» og «I Got Plenty Of Nuttin'», og Isidore, som nå kalte seg Ira, skrev tekster for ham.

Sammen med «But Not for Me» og «How Long Has This Been going On» og et par hundre andre utgjør disse sangene grunnstammen i repertoaret til standardjazzen.
Akkurat slik som ragtime to tiår tidligere, slik bebop to tiår etter og modaljazzen to tiår etter det igjen hadde oppstått på flere steder samtidig, hørte man flere steder i Amerika de første taktene til standardjazz omkring 1920. Et av disse laboratoriene var i New York, hvor Gershwin og Whiteman nøt hverandres gjensidige respekt. Sammen trakk de populærmusikken ut av dansehallene og inn i konsertsalene. Rytmene ble myket opp. Bluenotes ble sneket inn i melodien. Musikeren frigjorde seg fra notebladet. Komponisten tenkte musikk på en fundamentalt ny måte. Et godt eksempel er «Fascinating Rythm». Her får Gershwin til fulle demonstrert hvor nyskapende han er. Revolusjonen ligger i omkvedet. Refrenget er sangen ut alltid det samme, men kommer en halv takt tidligere for hver gang. Aksentueringen forskyves, og verken tilhører eller utøver får et øyeblikks pause.

Det vil jo alltid herske uenighet om hvilket verk som er en kunstners viktigste. Det er imidlertid enighet om at «Rhapsody In Blue» og «Porgy and Bess» rager høyt. Utøvende jazzmusikere vil sannsynligvis trekke personlige favoritter ut av de omkring 200 sangene han skrev. Men overordnet alt dette, er det ubestridelige faktum at George Gershwin la grunnstenen til den genuint amerikanske kunstarten, jazz. Han var midt i arbeidet med musikken til sin tredje film da han i 1938 døde av hjernesvulst, ennå ikke fylt 40 år.