Getaway People

På sitt beste er Getaway People et party-band med sterk karakter, på sitt verste i går et rølpeband modent for fylleslag på Jæren.

Er det en form for søt hevn, dette? En gjeng erfarne siddis-musikere skaffer seg platekontrakt i statene, lever det gode rock'n'roll-liv, skaffer seg erfaring med massiv turnering, får fornyet tillit fra Columbia og kommer tilbake og opptrer som de reneste soulpredikanter med en emmen smak av kumle.

- Kom hjem og få kumle med godt i, messet Per Kristian «Boots» Ottestad og de andre i Getaway mens en bråte utflyttede siddiser i salen smilte litt vel brede smil. Vi andre kikket litt undrende bort på dette bandet som åpenbart er blitt så himla mye bedre etter at de første gang satte sine bein på en amerikansk klubbscene i april 98. Men som ikke helt vet å time sin hjemmespikka galskap, og som innimellom doserer ut sin rølp i litt sånne Sandnes-store doser. Men det er like fullt på det rene at Getaway People har noe på gang som liveband. Opptredenen deres på John Dee var preget av raust instrumenterte og sikkert framførte låter fra en Boots som har skaffet seg sceneautoritet, en bassist Pål «Race» Morterud som oser sløy coolhet og en keyboardist Arne «Honda» Hovda som glir helt smertefritt (litt for smertefritt?) inn i rollen som showmann.

Getaway har sin styrke i at de er venner med sin egen groove, de tar av på sin egen trip, øser av en utadvendt spilleglede og har et vell av gode låter. Med sin mest opplagte hit til dags dato, «Come Love Me» fra «Turnpike Diaries» som slippes denne uka, har de også en hit som bør skaffe dem et stort platekjøpende publikum på begge sider av dammen.