Gevinst til fortelleren

Den yngste generasjonen norske boklesere har vokst opp med forfattere som setter tekst i sentrum i ei skjønnlitterær bok i stedet for å legge vekten på episke historier. For meg er dette like underlig som å prise det indre livet i en bilmotor i stedet for bilens kjøreegenskaper og nytteverdi. Fjorårsdebutanten Trude Marstein er en av disse skoleflinke forfatterne, og hun fikk Tarjei Vesaas-prisen for boka «Sterk sult, plutselig kvalme».

  • I en kafésamtale på Kunstnernes Hus barket Trude Marstein sammen med den da ukjente Ari Behn. De sto på hver sin side i litteraturkrigen. Behn på historiefortellingens skanse - han hadde til og med erklært unge norske forfattere krig med et særdeles engasjert innlegg i Dagbladet. Marstein forsvarte sin rett til å skrive tekst , uten å kunne gjøre rede for om hun hadde skrevet en punktroman eller... eller... eller? Men hun hadde studert i Bø for å bli forfatter, så da, så.
  • Episoden var ikke spesielt morsom. Den inneholdt verken fyll eller persjonsjikane som enhver forfatteranekdote pleier, men illustrerte klart hva slags skille det er mellom dagens unge forfattere. De som driver med innadvendt tekst og de som forteller historier med en medrivende start, et punkt som snur historien og en hale av en slutt som pisker leserens rygg.
  • Så kommer da endelig boka til Ari Behn, denne freidige og entusiastiske 26-åringen som har filleristet unge kolleger og som årlig kaster seg på kne foran sykesenga til Paul Bowles i Tanger. Boka heter «Trist som faen» og inneholder de korteste fortellingene på denne sida av Hemingway. Kritikerne triller sekserterninger og jubler.
  • Behns noveller er lett tilgjengelige historier med moral, det har vært antydet at «til og med menn» kan lese «Trist som faen». Behn ligger øverst på bestselgerlista på Tanum. Salg henger ikke nødvendigvis sammen med kvalitet, men det er tydelig at historiefortelleren har truffet noe hos vanlige boklesere som den tekstopptatte ikke har klart. Det gjør meg «glad som faen», men fra skylagene som omkranser den elitistiske og frimurerhemmelige eliten, vil det muligens bli ropt at det lesende publikum som vanlig tar feil?