Ghana fyller femti

I morgen er det femti år siden Ghana, som det første land i Afrika sør for Sahara, ble uavhengig. Kobla Agbota og Jarle Simensen forteller her om landets nyere historie.

MED DET ELENDIGHETSBILDE av Afrika som dominerer i media og Idi Amin på filmlerretet som politisk figur, er det ekstra grunn til å feste oppmerksomheten ved Ghana. Landet fremtrer med kulturell rikdom og verdighet, i de senere år legemliggjort gjennom FNs generalsekretær, Kofi Annan, og det kan vise til en fremgang som forteller om håp i Afrika. Hvorfor hører vi så lite om dette, til tross for at det gjelder den region i Afrika som Norden har hatt lengst forbindelse med? «Christiansborg» heter festningen som i dag er den ghanesiske presidentens hovedsete. Den ble bygd av det danske Ost-indiske kompani som fra 1660-tallet kastet seg inn i trekanthandelen mellom Afrika, Amerika og Europa. I alt ble nærmere 100 000 slaver transportert fra Gullkysten til de danske koloniene i Karibia, i tillegg kom handelen med gull, elfenben og forsyningen av matvarer til festningene og slaveskipene under overfarten til Amerika. Det var et nært samkvem med afrikanske myndigheter og mellommenn som leverte slavene - og med afrikanske kvinner. Fortsatt finner vi familier i Ghana som bærer danske navn. Denne virksomheten var også av betydning for utviklingen av norsk skipsfart og næringsliv, Tordenskjold seilte på Afrika og ennå står «Sukkerhuset» i Trondheim som foredlet råvarer fra Karibia.

HVORFOR NÅDDE GHANA uavhengighet så tidlig? Landet var under koloniperioden blitt verdens største kakaoprodusent, og skoleutbyggingen var kommet lengre enn i noen annen koloni. Med India som forbilde tok den radikale uavhengighetsbevegelsen fra slutten av 1940-tallet i bruk Gandhis ikke-voldsmetoder under en karismatisk leder, Kwame Nkrumah. Kolonistyret i Ghana hadde i stor grad bygd på allianser, og britene så seg mer tjent med fredelig avkolonisering og gode forretningsforbindelser enn kolonistyre med maktbruk. Nkrumah ble statsminister i en blandet afrikansk-britisk overgangsregjering allerede i 1951.Ghanas uavhengighet i 1957 virket som et startskudd for en mer pågående politisk kamp i andre kolonier som hadde dårligere forutsetninger. De fikk praktisk støtte og kunne bruke Ghana som base. President Nkrumah var klar: «Ghanas uavhengighet er meningsløs inntil hele kontinentet er fritt». Han var pan-afrikanist med visjon om en Afrikansk Union etter amerikansk føderalt forbilde. Også i Norge vakte begivenhetene i Ghana oppmerksomhet og begeistring, gjennom avkoloniseringen i årene som fulgte steg det svarte Afrika opp på den politiske horisonten som et spennende, nytt kontinent. Det kalte både på solidaritet og faglig interesse.

HVA ER SÅ RESULTATET etter femti års uavhengighet? Den psykologiske frigjøringen var den første gevinsten. Den britiske arrogansen ble etter hvert opplevd som nedverdigende: «We were fed up being treated like children». Uavhengigheten betydde et sprang framover, spesielt når det gjaldt høyere utdanning og universitetsutbygging. Med bakgrunn i en god lærdomskultur vant ghanesere tidlig framgang i utlandet, og utvandringen av høyt kvalifisert arbeidskraft har vært uvanlig stor, det antydes ca. én million til Europa og USA. Dette er et tap, men ghanesere i utlandet sender ca. fire milliarder dollar hjem hvert år, det er mer enn den samlede utviklingshjelpen. Politisk er det nasjonale samholdet det viktigste resultatet. Ghana har hatt sine rystelser, med dramatiske overganger fra Nkrumahs fall i 1966, via militærkupp tilbake til flerpartivalg og demokrati på 1990-tallet. Men med få unntak har disse vekslingene skjedd uten blodsutgytelser. En hovedgrunn til dette må være at president Nkrumah klarte å få folk, uansett etnisk tilhørighet, til å føle seg som ghanesere. Det er i dag ingen partier som er tuftet på etnisk tilhørighet, og det blir tatt rimelig hensyn til regional fordeling av utviklingsprosjekter. Respekten for domstolene har vært grunnfestet, og kriminaliteten er relativt lav. En besøkende kan merke en særegen mentalitet, godlynt, med evne til selvkritikk. Ghanesere spøker med at de ikke tåler å se blod!

HVORFOR DEN økonomiske utviklingen ikke har vært mer vellykket, kan fremstå som en gåte, gitt landets ressurser og utdanningsnivå. Nkrumah satset på statsselskaper som viste seg å råtne på rot og blåste opp statsadministrasjonen til en størrelse som økonomien ikke kunne bære. De ytre forholdene ble også forverret: På 1970-tallet sank råvareprisene, samtidig som de internasjonale gjeldsutgiftene vokste. Norge krevde uten nåde at den ghanesiske staten skulle innfri den garantien de hadde gitt til lokale fiskeredere som hadde kjøpt trålere i Norge under den såkalte «skipseksportkampanjen» på 1980-tallet - en stygg flekk på skjoldet til norsk utviklingshjelp. Etter overgangen til demokrati og mer markedsøkonomi har Verdensbanken og andre internasjonale långivere vært spesielt sjenerøse overfor Ghana, og landet har i dag en økonomisk vekst på ca. seks prosent i året. Visjonen er å bli et «middelinntektsland» innen 2020. Oppgaven er å få til lønnsom industri som bearbeider de lokale råvarene for eksport. Det er lettere sagt enn gjort. Norge og andre europeiske land har tollfrihet på kakaobønner, men toll på ghanesisk sjokolade!

KANSKJE MÅ VI OGSÅ gripe tilbake til Gunnar Myrdals ord fra studiet av India: Det er institusjoner og holdninger som er avgjørende for økonomisk utvikling. Effektiv organisasjon er en forutsetning for all moderne virksomhet, og det fordrer en planlegging, punktlighet og yrkesmoral som det tar tid å utvikle, slik det er i alle land der forpliktelsene til familien av gode grunner går foran alt. Femti år er en kort periode, både når en ser bakover og fremover i historien.Vest-Afrika var et interessant område for norsk skipsfart og næringsliv etter 1945. Både Nigeria og Ghana var kandidater til å bli samarbeidsland da nordisk utviklingshjelp startet opp på begynnelsen av 1960-tallet. Men valget falt på Øst-Afrika, bl.a. ut fra en viss renhetstenkning: Det gjaldt å styre klar av forretningsinteresser! Norsk næringsliv ble likevel invitert til Ghana for å bringe fallerte statsbedrifter på beina etter Nkrumahs fall i 1966. NORCEM gikk inn med en aksjepost og en ledergruppe i Ghana Cement Works, og Aker-konsernet leverte seks fabrikktrålere og stilte for en tid med et «management team» til State Fishing Corporation. Norad bygde fra 1970-tallet opp en fiskeriavdeling ved sjømannsskolen i Accra med førsteklasses utstyr og personell, det er i dag blitt West African Maritime Academy, et eksempel på vellykket u-hjelp.

SIDEN 1990 HAR DET vært et givende universitetssamarbeid, også finansiert av bistandsmidler, mellom Ghana og Norge, spesielt Trondheim og Bergen, preget av en bredere toveis personlig og kulturell kontakt enn bistanden vanligvis fører med seg. Lillestrøm videregående skole har demonstrert at også skoleelever og lærere har mye å hente i en utveksling med Ghana. Det er grunn til å følge med når «Association of Ghanaians in Norway» nå lanserer sitt kulturelt rikholdige program for femtiårsfeiringen.