«Ghostyhead»

Modig plate fra en tidligere stilsikker jazzvise-snekker. Kanskje ikke særlig annet enn modig.

Rickie Lee Jones har tatt et stort, og noen vil kanskje hevde viktig, skritt i sin musikalske karriere. På «Ghostyhead» har hun tatt i bruk hipp-hoppens formspråk, med loops, tunge bassganger og sterk vekt på rytmer. De klare, bittersøte melodiene er tonet ned. Dette har gjort «Ghostyhead» til et vanskelig album og jeg vet sant å si ikke helt om grepet er vellykket. Plata er ytterst delikat og luftig, men den mangler nærhet. Jones leser diktene sine med Woody Allensk eksentrisitet, du må på Internett for å finne tekstene og du blir sittende og nikke apatisk til bassen og trommene, helt til du like apatisk går bort og skrur den av. Ikke noe godt tegn.