Gi barna stemmerett!

Hver borger sin stemme, mener Hans Fredrik Dahl.

UTVID STEMMERETTEN: Et forslag fra Japan viser vei i uføret mellom generasjonene, forklarer Dahl. Illustrasjonsfoto: Daniel Sannum Lauten
UTVID STEMMERETTEN: Et forslag fra Japan viser vei i uføret mellom generasjonene, forklarer Dahl. Illustrasjonsfoto: Daniel Sannum LautenVis mer

STRIDEN mellom generasjonene har en lei tendens til å tilta. Fulltids jobbere blir stadig oftere opp satt opp mot pensjonister. Studenter veies mot foreldre, barnefamilier mot enslige, unge mot gamle. Ikke i form av individuelle konfrontasjoner, kanskje, så mye som i politikkens statistikk og regnestykker i kampen om de offentlige goder.

Og det er naturlig. Vi blir jo alle blir mer avhengige av offentlige utbetalinger enn før, og da oppstår rimeligvis strid om midlene, om hvem som skal få de største kakestykkene av samfunnets goder. Det gamle klassesamfunnets skjevdeling mellom yrkesgruppene, overtas dermed av aldersklasse-samfunnets evige diskusjon om rettferd mellom generasjonene.

Av de som i dag kommer dårligst ut, står barnefamiliene i en særstilling. I forhold til ungdommens rikdom og pensjonistenes overflod, står de strevende tobarnsfamilier med sine dyre utgifter og høye boliglån, relativt svakere enn andre. Mye taler for at denne generasjonen er samfunnets tapere nå. Alle er enige om at de gjør en viktig innsats, ved å jobbe for fullt og samtidig sette neste generasjon til verden. Hvordan skal vi så kompensere dem med en rimelig grad av kontroll over samfunnets offentlige goder?

DET ER HER ET FORSLAG fra Japan kan ha noe for seg. La barn få stemmerett, foreslår Reiko Aoki ved Hitosubashi-universitetets Senter for integrasjonsstudier . Vi bør i fullt alvor diskutere om ikke tiden er kommet til å gi barn stemme ved offentlige valg, og la foreldre bruke denne stemmeretten på deres vegne, sier professor Aoki i siste nummer av tidsskriftet The Economist. Han tenker seg at foreldre med barn under 18 år med en slik ordning ville få 37% av Japanernes stemmer, en rimelig andel.

Selv om andelen ville ble noe høyere her i Norge, kanskje 40 prosent, ville prinsippet gi den samme fordel hos oss: Mellomgenerasjonen ville rykke opp i betydning ved offentlige valg. Særlig i forhold til de svulmende rekker av pensjonister av alle kategorier, som følge av den utvidete levealder, og i takt med de stadig mer generøse ordninger for studenter som tar videreutdanning av alle slag, ville de aldersgruppene som både er økonomisk produktive og befolkningsmessig reproduktive, sikres en mer rettferdig innflytelse.

Man hører innvendinger. Hvordan skulle en slik foreldrerett ordnes praktisk? I familiene, mellom ektefellene i familiene, og mellom foreldrene i skillsmissebo? Når skulle barna selv få en innflytelse, i forhold til mor og far? Alt dette måtte selvfølgelig utredes, og vil kunne utredes fullt og helt. Men prinsippet kan vi diskutere alt nå.

Og da framstår to fordeler som innlysende riktige:

DET ER I DAG INGEN grunn til å holde barn og barns stemmer unna det offentlige vedtakssystem gjennom valg. Den gamle ordning med aldergrense for innflytelse, og stemmerettsalder ved 18 år, bygger på den foreldede oppfating at barn hører privatsfæren til. At barn lever sitt skjermede liv i familien, og at familiesaker i prinsippet hører under privatlivet. Dette er i dag helt forandret. Barn, barnesaker, barnehager og barneskoler er blitt saker av stor betydning i den offentlige politikk. Barneombudet er blitt en viktig posisjon.

Dette henger sammen med et nytt syn på barn i det hele tatt; at barn over alt har fått en like stor om ikke større betydning enn voksne. Når det gjelder fattigdom, ulykker, krig og bombing er vi i dag først og fremst opptatt av om det rammer barna, ja deres skjebne opptar oss alle minst like mye som de voksnes. Mens barn før var et anheng til voksne («dessuten omkom 14 barn») er de i dag topp prioritet i nyhetsbildet. Tenker vi over hva dette betyr, skjønner vi at synet på barn og deres betydning har skutt voldsomt i været i løpet av de siste 50 år eller så.

Hvis vi derfor lar aldersgrense-ordningen falle, vil barna få en betydning som mer svarer til vårt syn på dem enn våre besteforeldre hadde, den gang de fastsatte valgordningen vi fortsatt lever under.

Og med samme udiskutable prinsipp som vi ellers legger til grunn ved valg: hvert individ sin stemme! I stedet for en nølende senking av stemmerettsalderen som vi kan se for oss, fra 18 til 16 år, kanskje 15 år; derfra kanskje en gang i framtida til 14 eller 12, avhengig av hvordan neste generasjon oppfører seg - ville man med ett, velrettet hogg skjære igjennom og gi hvert individ sin innflytelse. Borgere er vi alle nå, fra vi trer inn i livet for full musikk - gjerne hornmusikk, fra folkemøtet for det lokale fødehjemmet. Det skulle bare mangle om ikke denne innflytelse fikk utrykk i stemmerett, i første omgang til foreldrene.

DERNEST KOMMER det positive argument: at en stemme til hvert barn mellom 1 og 18 år, ville øke barnefamilienes makt og anseelse. De politiske partiene ville måtte legge seg etter dem, og ikke bare etter pensjonistene. Oppgaven å føde, stelle, opppdra og sosialisere neste generasjon, vil veie tynge, og få større betydning.

Partiene ville naturligvis være opptatt av om barnas stemme ville tilfalle dem. Partier med mange stemmer blant pensjonister, i Norge kanskje Ap og Frp, vil umiddelbart frykte at en så sterk økning av stemmevekten blant foreldre, ville falle negativt ut for dem. SV og de grønne ellers ville tvert imot se fordeler. Men slike taktiske overlegninger ville snart vike plassen for en tilpassing fra alle partienes side. Endringen i stemmeunderlaget ville jo gjelde alle, og alle ville kappes om å høste fordeler.

OG DET er nettopp meningen! Hver borger sin stemme. Så enkelt, så opplagt. Burde ikke Norge gå foran i Europa med en slik reform ?