TIL ANGREP PÅ HUITFELDT: Kulturminister Anniken Huitfeldt vil satse mer på å inkludere minoriterer i kulturlivet. Kristian Meisingset mener det er meningsløst å instruere kulturfeltet til en slik satsning. Foto: Nina Hansen
TIL ANGREP PÅ HUITFELDT: Kulturminister Anniken Huitfeldt vil satse mer på å inkludere minoriterer i kulturlivet. Kristian Meisingset mener det er meningsløst å instruere kulturfeltet til en slik satsning. Foto: Nina HansenVis mer

Gi blaffen i minoritetene

Vi må slutte å nistirre på etnisk og kulturell bakgrunn.

Kulturminister Anniken Huitfeldt imponerer på et punkt hvor hennes forgjenger Trond Giske skuffet mange. Han ga mye nye kulturpenger, men hadde ingen substansiell kulturpolitikk. Huitfeldt gir også mer penger. Samtidig har hun en politikk, som er ganske klar: Alle skal få. Alle, uavhengig av sosial, økonomisk og geografisk bakgrunn, skal delta i kulturlivet.

Nå skal det kjempes for de etniske minoritetene. Målet fremstår som nobelt og moralsk uklanderlig. Og det resulterer i det minste i produksjon av politikk og rapporter. Før jul kom stortingsmeldingen Kultur, inkludering og deltaking. Organisasjonen Norsk publikumsutvikling har tatt saken og bidratt til at to rapporter nylig ble lansert: Et skritt fram — minoritetene kommer! og Hva vet vi om etnisk norsk kulturkonsum?

Selvfølgelig er minoritetene på vei, i samfunnet generelt. Innvandrerne er morgendagens middelklasse, som jeg skrev om for en stund siden, og unge innvandrere er stappfulle av ambisjoner og optimisme, som Amara Butt skrev om nylig. Innvandrere markerer seg på stadig flere felt: I politikken, media, gründervirksomhet, popkultur også videre.

Interessant nok er det kanskje nettopp i finkulturen, og muligens mest i de offentlige finansierte og drevne finkulturinstitusjonene at innvandrerne er minst synlige. Derav Huitfeldts ambisjoner og tiltakslyst. Problemet med Huitfeldts strategi er todelt: 1. Det tilsynelatende gode målet er prinsipielt uheldig. 2. Slike strategier har aldri fungert tilfredsstillende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til det andre først: I det store og hele følger kulturkonsum fremdeles, som det alltid har gjort, sosiale, økonomiske, geografiske og etniske skillelinjer. Enkeltunntak finnes, og mange individer lar seg heldigvis ikke redusere til gruppeegenskaper, men den overordnete empirien er klar. Resultatet er en stram detaljstyring. Staten — med Huitfeldt som den rause, omtenksomme heltinnen i front — vil få alle til å jobbe med inkludering av minoriteter, og går langt i å beskrive akkurat hvordan de bør gjøre det. Ettersom svært mange av kulturaktørene lever på offentlige støttekroners nåde, vil de helt sikkert følge standarden for slike aktører: Danse etter ministerens pipe.

Inkludering vil bli, eller er kanskje allerede blitt, en gimmick, noe man snakker om i festtaler og beskriver med flotte ordelag i søknader og rapporter. Men stikker det dypere enn til lysten på offentlige kulturkroner (som i og for seg stikker ganske dypt)? I regjeringens pressemelding vektlegger Huitfeldt, som andre steder, at det er viktig at alle de kulturkronene som nå brukes fører til at flere inkluderes i kulturlivet. En sterkt demokratisk impuls, altså. Pengene skal ikke gå til en elite, men fordeles på folket.

Så til det viktigste: Målet om inkludering av absolutt alle absolutt hele tiden er prinsipielt uheldig. For det første er selve «problemet», at noen er underrepresentert i kulturkonsum, vilt overdrevet. Det vi bør frykte, og jo faktisk frykter, når det gjelder innvandring, er utviklingen av en permanent økonomisk og sosial underklasse. Det ville overhodet ikke være noe problem om alle innvandrere i all fremtid holdt seg unna moderne kunst, abstrakt dans og opera for å vie seg til hiphop og folkemusikk fra hjemlandet på fritiden. Verken for kunstnerne eller for innvandrerne selv.

UPROBLEMATISKE FORSKJELLER: «Det ville overhodet ikke være noe problem om alle innvandrere i all fremtid holdt seg unna moderne kunst, abstrakt dans og opera for å vie seg til hiphop og folkemusikk fra hjemlandet på fritiden,» skriver Minervas kulturredaktør Kristian Meisingset.
UPROBLEMATISKE FORSKJELLER: «Det ville overhodet ikke være noe problem om alle innvandrere i all fremtid holdt seg unna moderne kunst, abstrakt dans og opera for å vie seg til hiphop og folkemusikk fra hjemlandet på fritiden,» skriver Minervas kulturredaktør Kristian Meisingset. Vis mer

At det kan være vanskelig å få tilgang til posisjoner innenfor kulturlivet, er dessuten noe alle opplever, enten de er unge, nyetablerte, minoriteter eller hva som helst. På én måte er det et sykdomstegn, og en grunn til at det er viktig å trekke frem behovet for maktspredning og pluralisme i kulturen. Men samtidig er det helt naturlig og en del av gamet innenfor systemer med strenge kvalitetskrav. Alt skal ikke være demokratisk og likt fordelt hele tiden.

Et ytterligere problem med det sterke fokuset på publikum er at det resulterer i en kulturideologi som tenker på hvem som ser kulturen, ikke hva kulturen selv gir. Man stiller ikke spørsmål ved hvorvidt kulturen faktisk er interessant, utfordrende og faktisk kan (ut)danne oss. Bare hvem som utsettes for dannelsen man antar finner sted. Da blir spørsmålet enkelt: Mottar alle de viktige demokratiske, dannende impulsene kulturen, særlig finkulturen, visstnok gir?

Jeg kjøper ikke prinsippet: Innvandrere, eller andre for den saks skyld, mottar ingen automatisk dannelse av å utsettes for finkulturen. Ikke bare fordi det er helt tullete å forestille seg at en slik kausalitet inntreffer automatisk. Men også fordi svært mye av den kulturen man absolutt skal få alle til å konsumere, særlig finkulturen, er relativt meningsløs.

Kanskje er det viktig å presisere: Jeg er sterk tilhenger av at kulturaktører jobber aktivt for å inkludere minoriteter på utøversiden, og at de gjør en reell innsats for å nå nye publikumsgrupper. Men hvis de gjør det, må de gjøre det fordi det oppleves som en naturlig del av deres egen strategi. For veldig mange aktører er dette helt irrelevant. I dag føler mange seg presset til å innarbeide slike mål i egne strategier, rapporter og søknader, uten at de ser poenget, og — kanskje — uten at det faktisk reflekteres i arbeidet deres.

Det høres politisk korrekt ut, men er det kanskje ikke, når så mye kulturpolitisk retorikk for tiden bryter med det: Minoriteter bør ikke rekrutteres til å være kulturutøvere bare fordi de er minoriteter, men hvis de kan bidra til mer og spennende kultur. De skal ikke rekrutteres til publikum bare fordi de er minoriteter, men hvis de eventuelt er interessert i kulturen.

Vi kan ikke nistirre på etnisk og kulturell bakgrunn til enhver tid. Positiv diskriminering på bakgrunn av gruppetilhørighet er også diskriminering.