Gi bort en Idol-finalist

Det er frekt å ta seg betalt for enda en kjip Idol-samleplate.

DE TI UTVALGTE er i boks. Herfra og ut skal Idol 2007 handle om jakten på en middels stor norsk popstjerne med flere ukebladbetalte sydenturer foran seg og en gjennomsnittlig levetid på i underkant av 1,7 radiohits og rundt regnet 2,2 album. Det er som alltid årets vakreste tv-eventyr, og det samler fjernsynsnorges bredeste og mest sammensatte publikum. Halve moroa, minst, er demokratiseringen av musikksynsing, selv om man må betale over telefonregningen for å si sin mening. Så lenge vi våger å stole på TV2s ærlighet og redelighet i stemmeopptellingen, innebærer det at tweens med nyfylte kontantkort kan pulverisere Jan Fredrik Karlsen artist- og repertoarplanlegging og motsi Asbjørn Slettemarks erfaringstunge skråsikkerhet før de går og pusser tennene.

MEN NÅ SOM DE TI utvalgte er i boks, er også Idol-konseptets kjipeste biprodukt nært forestående: den hurtig sammenraskede samleplata med Idol-finalistene.

Årets tvist er coverlåter i stedet for de tradisjonelle b- og c-varene fra middelmådige låtskrivere. Det høres tilforlatelig ut, men alt skal gjennom kverna hos Jan Fredrik Karlsens husprodusent Jørn Dahl hos Disclab, og med utgivelse 19. november går det nok unna der i gården – i år som i fjor, og året før der, og åra før der igjen.

DET ER DA OGSÅ blitt en årviss foreteelse, både i herværende og andre avisspalter, å nedsable denne samleplata for hvordan den i sin hastverkspregede samlebåndsform glemmer å gi de stakkars Idol-finalisten verdige rammer å uttrykke seg i. Det er i korthet Norges mest personlighetsløse plate uansett sjanger, likevel får de årlige Idol-samleplatene ligge på VG-lista et sted mellom 12 og 15 uker hvert år, og gjerne med debutuken helt i tetsjiktet. Det er et spin off-produkt, men også like mye et markedsføringsjippo for å trekke seere til Idols avgjørende runder, et jippo hvor regninga faktisk havner hos kidsa, akkurat som den gjør foran tv-skjermen. Det er ikke spesielt sjarmerende, for å si det forsiktig.

IDOL-SAMLEPLATA representerer, dessverre, platebransjetenking på sitt verste, den er en eksemplifisering på alt det som har gitt platebransjen et dårlig rykte, den kjipe kynismen som i manges øyne er bakenforliggende årsak til både ulovlig nedlasting og at bransjens utdaterte forretningsmodell er i krise: venstrehåndsarbeid, artistutnytting, dårlige produkter, profittjag, følelsen av at man blir utsatt for et kalkulert lureri.

I FARTA ER DET IKKE mulig å komme på ett tilfelle der noen som har gjort karriere på et visst nivå etter Idol – det være seg Kurt Nilsen eller Jorunn Stiansen – har vist seg fram på en fordelaktig måte på Idol-plata. Det er i farta ikke mulig å komme på noen minneverdig låt overhodet fra disse platene, og det er i farta ikke mulig å se for seg noe annet enn at det riktigste ville være å ikke ta betalt for dem overhodet. Spill for all del inn noen forseggjorte demoer med proffe produsenter som artistene kan bruke fritt i eget lanseringsøyemed i forbindelse med jakten på Idol-tittelen, enten det er på Myspace-sider, som ringetoner eller hva som helst. Det kunne selvsagt også vært interessant å se hvordan et Radiohead-eksperiment med fritt valgt pris på Idol-samleplata ville slått ut – resultatet for plateselskapet Sony-BMG ville ganske sikkert vært nedslående, men fortjent.

Da er det vel like greit å bare gi den bort.

KYNISKE?: Åste H. Sem og Linnea Dale skal være med på årets «Idol»-samleplate - en plate Dagbladets kommentator helst skulle sett at plateselskapet ga bort. Foto: TRULS BREKKE
KYNISKE?: Åste H. Sem og Linnea Dale skal være med på årets «Idol»-samleplate - en plate Dagbladets kommentator helst skulle sett at plateselskapet ga bort. Foto: TRULS BREKKE Vis mer