Gi de fattige bank!

BISTAND: Er de offentlig finansierte bistandsmiljøene skeptiske til at markedet og finansinstitusjoner skal vise seg som effektive virkemidler i bekjempelsen av fattigdom?

Utviklingslandene trenger frihandel i større grad enn økt bistand. Britiske Oxfam har beregnet at Afrika ville generere inntekter på rundt 70 milliarder dollar dersom de afrikanske landene økte sin andel av verdens samlede eksport med én prosent. Dette ville vært omtrent fem ganger hva kontinentet mottar i samlet bistand. Det er ingen tvil om at handel er viktig for å fremme vekst og velstand. Det betyr ikke at bistand er uviktig, tvert imot. Derimot er det viktig å diskutere hva slags bistand som er best. I en studie av erfaringene med tradisjonell bistand, «Aid and Development - Will it work this time» utgitt i år av International Policy Network (IPN), hevdes det at fattige land ikke er fattige fordi de mangler infrastruktur i form av veier, jernbane, bruer, skoler og helsevesen. Fattige land er fattige fordi de ikke har de institusjonene som kjennetegner et fritt samfunn: Eiendomsrettigheter, rettsstat (Rule of Law), markedsøkonomi og demokrati med klare grenser for hva som er politikk. Dette er grunnleggende forutsetninger for å fremme vekst og dermed varig bekjempelse av fattigdom.

BANKER - et fungerende kredittvesen - har vært avgjørende for utvikling og velstandsvekst i de rike landene. Tradisjonell bankvirksomhet er imidlertid basert på at jo mer du har desto mer kan du låne. Har du lite eller ingenting, får du lite eller ingenting. Dermed er halvparten av verdens befolkning i dag så godt som ekskludert fra muligheten til lån i konvensjonelle banker. Men de fattige har like stort behov for bank som andre. Begrepet «mikrokreditt» stammer fra 1970-tallet. Med mikrokreditt snus logikken fra konvensjonelle banker på hodet: Vil du låne, må du være fattig. «Norge er et veldig sjenerøst land når det gjelder bistandsmidler, og mikrokreditt kan bidra til å gjøre denne bistanden mer effektiv enn noen gang», skriver Muhammed Yunus i forordet i Guri Wiggens bok om mikrokreditt, «Fra almisser til verdighet». Yunus er selve pioneren på området og grunnleggeren av Grameen Bank, den meste kjente av verdens mikrokredittinstitusjoner. Økonomiprofessoren fra Bangladesh skapte den første rendyrkede bank for fattige i 1983, og han regnes i dag som en av Asias 25 mest innflytelsesrike personer. «Forløsning av energi og kreativitet i hvert menneske er svaret på fattigdomsspørsmålet, ikke veldedighet. Veldedighet fjerner insentivene til å komme seg ut av fattigdom», sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GRAMEEN BANK har med unntak av oppstartsåret og to andre år, tjent penger hele tida på små lån til millioner av fattige mennesker, hvorav de aller fleste er kvinner (96 prosent). Tilbakebetalingsraten på 99 prosent står ikke noe tilbake for de mest profesjonelle forretningsbanker. Banken låner ut en halv milliard dollar i året og hvert lån utgjør i underkant av hundre dollar. «Mikrokreditt er langt mer enn et redskap for å generere inntekter. Ved direkte å gjøre det mulig for folk, spesielt kvinner å bedre sin egen situasjon, spiller mikrokreditt en nøkkelrolle i arbeidet for å nå FNs milleniumsmål» sier leder i UNDP, Mark Malloch Brown. Mikrokreditt - i praksis små lån - er ikke et nytt fenomen, men det har så langt fått lite oppmerksomhet i norsk debatt om fattigdomsbekjempelse. Interessen har økt noe, ikke minst fordi 2005 er FNs år for mikrokreditt. Men interessen er likevel temmelig lunken med tanke på hvor stort engasjement Norge har i bistandsspørsmål. Hva skyldes dette? Kan det være at man i tradisjonelle offentlig finansierte bistandsmiljøer er skeptiske til at markedet og finansinstitusjoner skal vise seg som effektive virkemidler i bekjempelsen av fattigdom? Er det litt suspekt og nesten umoralsk å kombinere økonomiske gevinstmotiver med et ønske om å bekjempe fattigdom? Utfordrer mikrokreditt tradisjonell bistandstenkning? Faktum er i hvert fall at svært lite av offentlige norske bistandsmidler går til mikrokredittinstitusjoner.

I WIGGENS BOK framheves en rekke norske frivillige organisasjoner som erfarne aktører innen mikrokreditt, blant andre Misjonsalliansen, Norsk Folkehjelp, Strømmestiftelsen, Care Norge og Kirkens Nødhjelp. Men også rene kommersielle aktører er inne i dette. Telenor eier 60 prosent av Grameen Phone i Bangladesh. Med visjonen «Good Business and Good Development» har Grameen Phone gitt 70 000 fattige kvinner lån til å skaffe seg mobiltelefoner. Kvinnene tjener penger som «levende telefonsentraler» i landsbyene sine. Telenor gikk inn i dette på kommersielt grunnlag. Grameen Phone er nå største mobilselskap i Bangladesh.

EN ANNEN kommersiell norsk mikrokredittinstitusjon er selskapet Kolibri Kapital. Selskapets leder, siviløkonomen Jo Henriksen, understreker at man ikke er ute etter høyest mulig rente. «Det er den sosiale og humanitære siden ved dette som er drivkraften. Fattige mennesker som får lån er interessert i å klare seg selv, heller enn å leve i usikkerhet som tiggere. Dette dreier seg også om verdighet», sier Henriksen. Nettopp verdighet og tillit er stikkord for hva mikrokreditt dreier seg om. Virkemiddelet har vist seg å være effektivt for å redusere fattigdom og fremme entreprenørskap som igjen er en forutsetning for velstandsvekst. Muhammed Yunus er optimist: «Fattigdommen i verden kan bli fullstendig utslettet gjennom programmer som Grameen Bank, som gir de aller fattigste tilgang til grunnleggende finansielle tjenester».