Mitt møte med flått startet for over 60 år siden, da vi som unggutter konkurrerte om å plukke flest mulig av kroppen om sommerkveldene. Resultatet kom ikke i avisene og jeg ble ikke syk. I seinere tid har flått skapt atskillige sykdom blant nordmenn, også uten avisoverskrifter. I år er flått blitt en hype for tabloidlesere. Til ergrelse for et helsevesen som ikke ser ut til å ha fullt grep på de små beistene.

Knut Erik Eliassen og ti andre spesialister kritiserer i en kronikk den 6.7. tabloidavisenes krisemaksimering når det gjelder flått. Dessuten presenterer de statistikk som skal dempe engstelse. Flåttredsel kan oppfattes som en større plage enn borreliose. Så langt synes kronikken grei. Men den svikter på to vesentlige punkter: For det første er det lite tillitvekkende at kronikken fortier hovedsubstansen i en del avisartikler: Pasienter som har opplevd et langvarig smertehelvete uten å få riktig diagnose og riktig hjelp. Er det for vanskelig å forsvare eller unnskylde det norske helsevesen sin håndtering av borreliose gjennom tiår?

For det andre er det etter min mening kritikkverdig at kronikken «dreper» forskjellige diagnoser og behandlingsnormer som blir tilbudt utenfor sykehusene. Det ville være riktig av kronikkforfatterne å innrømme at det finnes flere «skoler» i borreliosemedisinen. I i USA har de kritiserte laboratorieprøvene og behandlingsnormene større oppslutning enn det som anbefales i kronikken. Interesserte kan la seg informere om den nordamerikanske «lyme war». Det innrømmes riktignok «.. at både diagnostikk og behandling av borreliose har behov for å bli enda bedre enn det er». Men samtidig blir altså andre forestillinger dømt useriøse. Kronikkens fordømmelse av andre leger gir assosiasjon om de holdningene som i sin tid felte Galilei.