SKAPER SYKDOM: - I seinere tid har flått skapt atskillige sykdom blant nordmenn, også uten avisoverskrifter. I år er flått blitt en hype for tabloidlesere. Til ergrelse for et helsevesen som ikke ser ut til å ha fullt grep på de små beistene, skriver Reiel Folven. 
Foto: Arne Hoem / Dagbladet
SKAPER SYKDOM: - I seinere tid har flått skapt atskillige sykdom blant nordmenn, også uten avisoverskrifter. I år er flått blitt en hype for tabloidlesere. Til ergrelse for et helsevesen som ikke ser ut til å ha fullt grep på de små beistene, skriver Reiel Folven. Foto: Arne Hoem / DagbladetVis mer

Gi de flåttsyke hjelp!

La legene angripe borreliose slik det er akseptert i USA.

Mitt møte med flått startet for over 60 år siden, da vi som unggutter konkurrerte om å plukke flest mulig av kroppen om sommerkveldene. Resultatet kom ikke i avisene og jeg ble ikke syk. I seinere tid har flått skapt atskillige sykdom blant nordmenn, også uten avisoverskrifter. I år er flått blitt en hype for tabloidlesere. Til ergrelse for et helsevesen som ikke ser ut til å ha fullt grep på de små beistene.

Knut Erik Eliassen og ti andre spesialister kritiserer i en kronikk den 6.7. tabloidavisenes krisemaksimering når det gjelder flått. Dessuten presenterer de statistikk som skal dempe engstelse. Flåttredsel kan oppfattes som en større plage enn borreliose. Så langt synes kronikken grei. Men den svikter på to vesentlige punkter: For det første er det lite tillitvekkende at kronikken fortier hovedsubstansen i en del avisartikler: Pasienter som har opplevd et langvarig smertehelvete uten å få riktig diagnose og riktig hjelp. Er det for vanskelig å forsvare eller unnskylde det norske helsevesen sin håndtering av borreliose gjennom tiår?

For det andre er det etter min mening kritikkverdig at kronikken «dreper» forskjellige diagnoser og behandlingsnormer som blir tilbudt utenfor sykehusene. Det ville være riktig av kronikkforfatterne å innrømme at det finnes flere «skoler» i borreliosemedisinen. I i USA har de kritiserte laboratorieprøvene og behandlingsnormene større oppslutning enn det som anbefales i kronikken. Interesserte kan la seg informere om den nordamerikanske «lyme war». Det innrømmes riktignok «.. at både diagnostikk og behandling av borreliose har behov for å bli enda bedre enn det er». Men samtidig blir altså andre forestillinger dømt useriøse. Kronikkens fordømmelse av andre leger gir assosiasjon om de holdningene som i sin tid felte Galilei.

Min sykehistorie forklarer hvorfor jeg skriver dette. Tidlig i 2009 fikk jeg diagnosen «MND, trolig ALS» pluss en tablett som skulle forlenge syketiden og altså livet 2—3 måneder. Spinalprøven viste ikke borreliabakterier. Etter 16 måneder kom en kollaps som gjorde at sykehuset anså meg som terminal. Familien fikk heldigvis hjelp til å holde meg i live. Etter noen måneder fikk jeg så påvist borreliabakterier ved to laboratorieanalyser utført i utlandet. Etter en antibiotikabehandling som varte betydelig over to uker, har jeg nå utsikt til flere år med brukbar livskvalitet.

Jeg kan ikke dokumentere at fravær av borreliosebehandling ville ført meg i graven. Men jeg kritiserer likevel kronikkforfatterne for å fordømme leger som prøver å hjelpe med laboratorieprøver og behandling de selv ikke tilbyr.