Gi diplomater arbeidsro

WIKILEAKS: Ville vi likt at norsk diplomatisk korrespondanse ble offentliggjort i forkant av delelinjeavtalen med Russland?

OFFENTLIGGJORT: Det er en nødvendighet at diplomater, det være seg norske eller amerikanske, kan rapportere hjem i fred for spioner, journalister og andre lands diplomater, mener kronikkforfatterne.Illustrasjonsfoto: AFP
OFFENTLIGGJORT: Det er en nødvendighet at diplomater, det være seg norske eller amerikanske, kan rapportere hjem i fred for spioner, journalister og andre lands diplomater, mener kronikkforfatterne.Illustrasjonsfoto: AFPVis mer

INFORMASJONSINNSAMLING har vært en hovedoppgave for diplomater siden utsendinger fra det gamle Egypt rapporterte tilbake om forholdene i nabokongedømmene for snart 4000 år siden, og sannsynligvis enda lengre tilbake. Rapportene skulle i prinsippet skjermes for blikk utenfra, men selvfølgelig var både kongedømmene som ble rapportert om, kjøpmenn som så markedsmuligheter og en rekke andre interessert i å få kloa i dem.

PÅ 1400-TALLET begynte de å bli en egen litterær genre. De italienske «relazione» gav en oversikt over alle mulige spørsmål og har sine avleggere i såkalte landnotater. På den annen side av skalaen har man rene rapporter fra møter eller om saker som er viktige i mottagerlandet. Fra annen halvdel av 1800-tallet av lå det kabler på sjøbunnen man kunne sende notatene igjennom, og så kom telegrafen. Selv i dag kan man høre rapporter omtalt som «cables» i Storbritannia og «telegrammer» i Norge.

Hvert land har sin stil. I Storbritannia dyrker man form; elegante rapporter ble ofte sendt omkring som eksempler til etterfølgelse. Tyske rapporter skal selvfølgelig være grundige.

ET HOVEDPOENG med slike diplomatiske innrapporteringer er at de skal gi et utfyllende bilde; nevne forskjellige posisjoner, peke på hva som regnes som spesielt viktig i landet, forutsi hvordan det kan gå. Her ligger det en test for nye diplomater, som ofte kommer til et land uten nevneverdig kunnskap om det. De må skaffe seg nettverk, slik at de kan rapportere fra forskjellige hold. Den gode diplomat er i så henseende en kameleon; hun kan omgås høy og lav, militær og sivil, konservativ og revolusjonær.

Selvsagt syndes det ofte her. Resultatene kan være alvorlige. Den britiske sendemannen i Stockholm i 1905 omgikkes stort sett hoffet og konservative aristokratiske kretser. Han var mildt sagt uinteressert og dermed uinformert om hva som skjedde i Kristiania. Da unionen ble oppløst, kom det som julenissen på kjerringa.

Det er imidlertid ikke bare skjev vennekrets som kan gi slappe innrapporteringer. Enkelte diplomater lever etter det aksiom at de der hjemme jo må lese aviser. Siden de selv ikke har kilder de mener kan legge noe til det som står i avisene, rapporterer de ikke hjem. Eller de gjør som en diplomat en av oss snakket med; leser helgeavisene og rapporterer hjem mandag formiddag om hva som sto der.

SIDEN DET ER SÅ mange som taler åpenhetens sak etter Wikileaks-avsløringene, vil vi slå et slag for hemmelighold. La oss ta et eksempel fra fjorårets norske diplomatiske praksis.

I et hemmeligstemplet notat Mona Juul sendte fra FN-delegasjonen til Victoria Terrasse, gav hun en oversikt over ledersituasjonen i FN og omtalte blant annet organisasjonens generalsekretær, som hun mente strevet med å vise lederskap. Som et resultat mistet FN synlighet, mente Juul. I dette notatet gjorde Juul akkurat det diplomater skal gjøre. Hun gav en del eksempler på praksis, gjengav de berørte parters oppfatning av disse praksisene og gav så sin egen vurdering, også av konsekvenser blant annet for Norge.

Juul gjorde med andre ord jobben sin.

Notatet havnet hos Aftenposten, som i åpenhetens navn valgte å publisere. Resultatet var slitasje på UDs omdømme i norsk opinion (hvor man, som moren til Trampe formulerte det, ikke skal si noe om man ikke har noe pent å si) og slitasje på Norges forhold til FN. Det fantes selvsagt ikke en profesjonell diplomat som tok saken alvorlig — dette er jo det diplomater gjør, og har altså vært det i tusenvis av år — men selvsagt måtte det laves lyder.

JUUL-SAKEN er en bitte liten reprise av de store slagene om diplomatiet som ble utkjempet for snaue hundre år siden, under Den første verdenskrig. To nye stormakter ville revolusjonere diplomatiet. I Sovjetunionen publiserte folkekommissær Leo Trotskij i åpenhetens navn en masse hemmelige avtaler, i den hensikt å vise hvor forkastelig diplomati var.

I USA proklamerte president Woodrow Wilson på ramme alvor at han ville ha en etterkrigsorden der det ikke skulle finnes noen hemmelige avtaler, bare åpne, og at også forhandlingsprosessene skulle være åpne («open covenants, openly arrived at»). Hemmelige avtaler ble det langt færre av i årene etter den første verdenskrig. Spørsmålet samtiden stilte, og som vi stiller nå, er imidlertid hvordan det i det hele tatt er mulig å forhandle om noe som helst om ikke partene løpende kan ha sin egen samtale internt.

Det er en nødvendighet at forhandlingsposisjoner i noen grad hemmeligholdes. Det er en nødvendighet at diplomater, det være seg norske eller amerikanske, kan rapportere hjem i fred for spioner, journalister og andre lands diplomater. Som eksempelet Oslo-avtalen viser, kan det også være en nødvendighet at selve forhandlingen hemmeligholdes, hadde det vært bred kjennskap til prosessen ville den ha blitt torpedert hjemmefra lenge før en avtale kunne undertegnes.

DETTE BØR VI HA for øye når WikiLeaks nå skal analyseres. Det skal selvsagt bli interessant å se om amerikanske diplomater forholder seg til en rekke kilder, eller bare til dagens varianter av Haakon Lie. Det skal bli interessant å se hva deres bedømmelse av ymse fremmede politikere er. Men interessen for hva kildene kan fortelle oss om amerikansk diplomati bør ikke overskygge det prinsipielt dypt problematiske ved ideologien om at alle skal vite mest mulig hele tiden.

Der åpenhet i etterkant muliggjør demokratisk kontroll, kan åpenhet om pågående prosesser føre til paralyse.

DET KAN VIRKE som om mange av de som nå feirer WikiLeaks, gjør det ut fra en grunnleggende mistro til amerikansk utenrikspolitikk, og et ønske om at USA skal henges ut i verdens media. Der de forrige rundene med lekkasjer kunne gi næring til slik mistro, viser de avsløringene som har kommet i denne runden i hovedsak en utenrikstjeneste som etter beste evne forsøker å håndtere de enorme utfordringene USA og verden står overfor.

Dette arbeidet kan bli vanskeligere etter lekkasjene, og konsekvensene av det kan bli negative, ikke bare for USA. Og så kan man jo spørre seg om man hadde vært like fornøyd med at norsk diplomatisk korrespondanse hadde blitt offentliggjort, for eksempel i forkant av delelinjeavtalen med Russland.