Innføringen av gode pensjoner for alle er egentlig historien om velferdsstatens framvekst. Generasjonen som bygde landet, tok fatt på arbeidslivet i etterkrigsårene. På den tida fantes ikke folketrygden. De visste ikke hva de skulle leve av som pensjonister. De forsøkte å sette av litt av inntekten, men det var lettere sagt enn gjort. Vi kan forestille oss den usikkerheten det ga.

Heldigvis ble det en endring i 1967. Da ble folketrygden innført. Den sikret alle over 70 år en god inntekt livet ut. Ordningen omfordelte rikdom og bekjempet fattigdom. Pensjonene ble innført fordi politikerne hadde som mål at Norge skulle bli et velferdssamfunn hvor alle hadde en trygg økonomi. Ordningen var finansiert av arbeidstakerne, bedriftene og tilskudd fra staten.

Det var brei politisk enighet om å innføre folketrygden, selv om det riktignok var uenigheter om omfang og kostnadsfordeling. I tiåra etterpå ble pensjonssystemet forbedret trinn for trinn. Aldersgrensen i folketrygden ble senket til 67 år og «sliterordningen» med avtalefestet pensjon (AFP) ble etter hvert innført etter krav fra LO.