Gi forskerne frihet

I den nylig framlagte forskningsmeldingen har regjeringen gitt opp det langsiktige målet om at Norge skal bruke 3% av brutto nasjonalprodukt på forskning. Denne dempingen av ambisjonsnivå for forskningen har landets universitetsrektorer med rette reagert på - ikke så rart når Norge i disse finanskrisetider vel har verdens mest solide økonomi. Samtidig som vi ligger langt etter våre Nordiske naboer - og andre land det er naturlig å sammenlikne seg med - når det gjelder volum og kvalitet på forskningen. Generelt - det finnes heldigvis unntak, som jeg skal komme tilbake til.

Statsråd Aaslands svar er at rektorene bør være mer opptatt av hva vi skal forske på. Dette er et utsagn som bør gi grunn til dyp uro i forskningsmiljøene. For sannheten er at hvis det er noe norsk forskningspolitikk har vært gjennomsyret av i flere tiår, så er det hva vi skal forske på, uten at det har gjort norsk forskning bedre. Det er neppe mange land i den rike delen av verden som har mer programstyrt forskning, relativt til fri grunnforskning, enn Norge. Et eksempel: For en del år tilbake beskrev et internasjonalt evalueringspanel norsk økologisk forskning som en omvendt pyramide, der en stor anvendt sektor hvilte på en altfor liten basis av grunnforskning. Dette er ikke bare til skade for grunnforskningen, ble det påpekt, men like mye for den anvendte forskingen. Jeg tror en liknende beskrivelse ville vært dekkende for mange norske fagfelt. Mye tyder på at programforskningens fokus på hva det skal forskes på har svekket snarere enn styrket Norge som forskningsnasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er at banebrytende forskning i veldig liten grad kan planlegges. Norsk forskning kan ikke bare bestemme seg for å bli verdensledende på et felt, kaste inn masse penger, og så «vips», så er vi det. De menneskelige ressursene er avgjørende. Dette illustreres veldig godt av de miljøene som faktisk er internasjonalt fremragende her til lands. La meg nevne to eksempler fra mitt eget fag, biologi. Ved NTNU, der jeg arbeider, finnes et «Centre for the Biology of Memory», ledet av professorene Edvard Moser og May-Britt Moser. I Oslo har man «Centre for Evolutionary and Ecological Synthesis» , under ledelse av professor Nils Christian Stenseth. Begge disse har - meget fortjent - status som Sentre for Fremragende Forskning, med solid støtte fra både forskningsråd og universitet. Hukommelses-senteret har dertil status som Kavli-institutt, støttet av finansmannen Fred Kavli som synes å ha en dypere forståelse for god forskning enn noen forskningsminister jeg kan huske. Begge disse sentrene er virkelig fremragende, i et internasjonalt perspektiv. De produserer jevnlig forskning som får stor betydning internasjonalt, publisert i de aller mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter som finnes. Dette er sentre og forskningsgrupper Norge kan være stolt av å ha - og som det ikke er noen selvfølge at vi har. De produserer også nyttig forskning - forskning som kan få stor betydning i medisin og naturforvaltning - men det er ikke dette som har vært drivkraften bak forskernes suksess.

Er så disse sentrene et produkt av at man har planlagt hva det skal forskes på? Svaret er selvsagt nei. Briljant forskning kan ikke planlegges på denne måten - man kan ikke planlegge at det skal dukke opp en Moser eller en Stenseth. Sentrene finnes - og norsk forskning legges merke til i den store verden - fordi det innenfor akkurat fagfeltene hukommelsesforskning og populasjonsøkologi sto fram forskere med eksepsjonelle kvaliteter. Det var ingen som planla dette for 20 eller 30 år siden. Hadde vi ikke hatt Moser & Moser hadde Norge neppe hatt noe senter for internasjonalt fremragende hukommelsesforskning. Det finnes ingen spesiell strategisk grunn til at Norge skal være gode på akkurat dette. Men nå er vi det, og da bør det dyrkes.

Slik er forskningens vesen. Banebrytende forskning oppstår der det finnes banebrytende forskere. Det er høyst uforutsigbart, og i veldig liten grad planleggbart, på hvilke felt slik forskning vil oppstå. Jeg har belyst dette med eksempler fra den absolutte elitedivisjonen av norsk forskning. Men det gjelder også for forskningen mer generelt. Det er selvsagt langt flere enn dem som befinner seg i sentrene for fremragende forskning som utfører forskning av internasjonal betydning i Norge - forskning som fortjener å dyrkes og som vi kan være stolte av.

Kanskje er det nødvendig å minne om at det skjer mer forskning av internasjonalt god kvalitet utenfor, enn innenfor, disse sentrene, rett og slett fordi det er veldig mange flere forskere utenfor enn innenfor sentrene. Det finnes også forskningsmiljøer som ikke har vesentlig internasjonal innflytelse. Slik vil det alltid være, og slik er det i alle land. God forskning er risikosport, der ikke alle talenter vil lykkes.

Det som imidlertid kan planlegges er vilkårene for god forskning. Nøkkelen er å gi forskerne ressurser til å utfolde sine kvaliteter og utvikle sine talenter der de har sine interesser og er virkelig gode. Ikke tvinge dem til å forske på temaer som noen har planlagt at de skal være gode på. Det som trenges er en dyrking og styrking av nysgjerrighetsdrevet forskning, fri forskning, grunnforsking - kjært barn har mange navn. Forskningspolitikken i de land som er ledende i internasjonal forskning, ikke minst USA og Sverige, har vært preget av en langt større vekt på kvalitet, og mindre vekt på tema (relevans), enn i Norge.

At frihet til å følge egne forskningsideer er avgjørende for kvalitet i forskningen har vært gjentatt gang på gang av de aller fremste innen faget. Det er et tilbakevendende hovedpoeng i de årlige TV-sendte samtalene med Nobelprisvinnerne. Norge har i dag veldig mange gode forskere som er sulteforet, som i liten grad har ressurser til å utfolde sine talenter der de er best og kan bidra til internasjonale forskningsframskritt. Vi ligger etter våre Nordiske naboland både i satsing og internasjonalt målbare resultater. Dette bør verken forskningsmiljøene eller forskningsministeren være tilfreds med. Det Norge trenger om vi skal hevde oss sterkere på den internasjonale forskningsarenaen er mer ressurser til fri forskning og mindre planlegging av hva det skal forskes på, ikke mer.