Gi ikke opp narkomane

«Det er massiv støtte i den norske befolkningen for en restriktiv narkotikapolitikk.»

Dagbladet har i sommer på nytt satt søkelyset på narkotikapolitikken og situasjonen til de tyngste misbrukerne. Det er bra. Problemene er dødsens alvorlige og bør være på medias, politikernes og vanlige folks dagsorden hele tiden.

Enkelte hevder at narkotikapolitikken er feilslått, at vi bør legalisere narkotikabruk og dele ut heroin fra apotekene. Det er jeg uenig i. Legalisering av hasj og andre stoffer vil ikke utrydde den ulovlige omsetningen. Ulovlig omsetning av alkohol og tobakk er, som kjent, utbredt selv om disse stoffene er legale. Narkotika kommer ikke til erstatning for alkohol, men i tillegg. Narkotika øker de totale rusmiddelproblemene og dermed også skadene på enkeltmennesker, familier og samfunn. Jeg har til gode å møte foreldre som tar lett på faren for at barna deres skal utsettes for narkotika.

Forholdene er, tross alt, små og gjennomsiktige i dette landet. Vi har ikke storbyer i global forstand, med svære slumområder. Hos oss blir problemene derfor lett synlige, og folk flest reagerer sunt. Vi godtar ikke å se barn og unge gå til grunne rett foran øynene på oss, og vi ønsker også å gjøre mer for å hindre at det skjer. Det er massiv støtte i den norske befolkningen for en restriktiv narkotikapolitikk. Holdningen er ikke «å gi blaffen», gi misbrukerne det stoffet de vil ha og «la oss andre være i fred».

Det er neppe en eneste ansvarlig politiker som tror at vi kan oppnå et dopfritt samfunn i morgen. Vi skal likevel holde fast ved det overordnete, langsiktige politiske målet om et samfunn fritt for narkotikamisbruk. Gjør vi ikke det, har vi gitt opp og sagt at det ikke nytter. Det vil heller ikke komme de tyngste misbrukerne til gode.

Både alkohol- og narkotikapolitikk er krevende fordi dilemmaene er vanskelige, og fordi prinsipper og praktiske løsninger lett kommer i konflikt med hverandre. I alkoholpolitikken skal hensynet til folks ønske om - og rett til - å nyte alkohol veies mot de helsemessige og sosiale skadene, som for samfunnet er svært omfattende og kostbare. I narkotikapolitikken er det avgjørende å begrense rekrutteringen av nye misbrukere, bl.a. gjennom å opprettholde forbudet mot narkotika. Samtidig er det ansvaret vårt å gi best mulig hjelp og behandling til dem som er havnet i misbruk og avhengighet. Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig og bedre innsatsen både for å forebygge og behandle rusmiddelproblemene. Dette er utgangspunktet for regjeringens arbeid med en egen handlingsplan mot rusmiddelproblemer.

Kunnskap er en sentral forutsetning både for den enkelte og for offentlige myndigheter. Den enkelte trenger kunnskap for å foreta egne valg. Rusmiddelpolitikken må i større grad målrettes, og tiltakene vurderes ut fra måloppnåelsen. Og ressursene må i større grad settes inn på tiltak som kan vise at de virker. I tråd med dette skal vi være villige til nytenking og utprøving av nye tiltak.

Regjeringen vil styrke behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukerne og gi mer omfattende og bedre omsorg til dem som har det aller mest vanskelig. Gjennom økte bevilgninger til lavterskel helsetiltak og legemiddelassistert rehabilitering, har regjeringen styrket tilbudet til de mest utslåtte misbrukerne. Det er en tendens til å se på disse som en ensartet gruppe. Det er farlig, fordi det bygger opp om fordommer og myter, og om troen på at det er de enkleste løsningene som nytter. Hver eneste en av misbrukerne, som synliggjøres når Dagbladet rapporterer fra Plata ved Oslo S, har sin egen, unike historie og sine egne, individuelle behov for hjelp og omsorg. Disse skal vi bli bedre til å ivareta.

Hjelpeapparatet har langt på vei ikke vært i stand til å møte utfordringene og framstår i tillegg som oppsplittet og lite tilgjengelig for dem som har behov for tjenester. Altfor ofte blir det livsfarlige pauser mellom ulike hjelpetiltak, men et vellykket behandlingsløp krever gode vekslinger. For å forandre dette er det nødvendig med helhetlige kjeder av differensierte og individuelt tilpassede tiltak med tilstrekkelig kapasitet og god kvalitet. Tiltakene for denne gruppen må i betydelig grad preges av lav terskel. Skal vi lykkes, må det foreligge samordnede og omforente planer for den enkelte, som i nødvendig utstrekning involverer ikke bare helse- og sosialtjenester, men også politiet og frivillige organisasjoner. Mange av de tyngste misbrukerne bærer på et hav av ensomhet som ingen offentlig myndighet noen gang vil være i stand til å fylle opp. Her er det betydelige utfordringer for de frivillige kreftene. Det trengs ikke bare avrusing og behandling i profesjonell forstand. Det trengs muligheter for og tilbud om tilhørighet som alternativ til Plata. Dette løses ikke med metadon eller sprøyterom alene.

De tyngst belastede misbrukerne skal ikke avvises og nektes omsorg når de i tilsynelatende håpløse situasjoner ikke kjenner seg i stand til å ta opp kampen mot sitt eget misbruk. Men et verdig liv for misbrukeren er ikke å bli møtt med negative forventninger om at du ikke kan reise deg, og at du derfor må gis opp og «pensjoneres» med heroinutdeling og sprøyterom. Det er tvert om at noen bryr seg og har positive forventninger til at du kan strekke deg i hvert fall litt for å bedre situasjonen din, og at du på ett eller annet tidspunkt er i stand til «å løpe neste etappe i stafetten». Vi driver derfor, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Husbanken, et prosjekt mot bostedsløshet, som utvikler modeller for differensierte boligtiltak med nødvendig oppfølging av den enkelte.

Jeg er sikker på at vi kan hjelpe flere dersom vi klarer å organisere tiltaksapparatet bedre. Dette er bakgrunnen for regjeringens arbeid med en bred «rusreform». Vi gjennomgår tiltaksapparatet med dette målet for øye og tar sikte på at endringer kan skje fra og med 2004. Et sentralt grep vil være å samle spesialiserte behandlingstjenester for rusmisbrukere i helseforetakene, men også det øvrige behandlingsapparatet må organiseres på en måte som bedre sikrer helhetlige og sammenhengende tiltakskjeder.

Det er lett å miste det forebyggende arbeidet av syne når vi ensidig presenteres for de tyngste misbruksproblemene. Men det er der vi må begynne. Mange nordmenn gjør en kjempeinnsats i de frivillige organisasjonene, som har stor forebyggende verdi, men kjenner seg usikre når det kommer til individnivået. Mange er usikre på hvordan man best bør reagere overfor egne barn, for ikke å si naboens. Vi må sikre at ungdom, foreldre og andre som har behov for det, får lett tilgang til god informasjon og veiledning. Derfor har vi bedt Sosial- og helsedirektoratet om å ta initiativ til en «urotelefon». Den skal gi kunnskapsbasert faktainformasjon, ha god oversikt over det samlede hjelpeapparatet, og om nødvendig formidle videre til den eller de instansene som best kan hjelpe i den aktuelle situasjonen.

Det er dokumentert at det er det forebyggende arbeidet lokalt som har størst effekt. Det er derfor en utfordring å tilpasse de ulike forebyggingsprogrammene til skiftende behov i kommunene. Enkelte kommuner er allerede kommet langt i å organisere arbeidet på gode måter. I mange andre er det behov for et mer dynamisk, kunnskapsbasert samarbeid mellom ulike lokale aktører. Vi vil styrke det lokale og regionale arbeidet med forebyggende tiltak, lokal kunnskapsproduksjon og formidling, og det lokale politisk/strategiske arbeidet på forebyggingsområdet.

FNs ministermøte i Wien i april neste år skal gjøre opp status for hvor vi står med hensyn til gjennomføringen av den åtteårige globale handlingsplanen mot narkotika, halvveis i perioden. Misbruksproblemene rammer etter hvert også utviklingslandene tungt. Det er ingen av disse som ønsker en liberalisering av narkotikapolitikken. Tvert imot. De oppfordrer til solidaritet ved klart og tydelig å vise at vi ikke vil akseptere narkotika. Gjennom et styrket internasjonalt samarbeid vil vi kunne komme videre på dette vanskelige området.