Gi krigsfangene navnene tilbake

NIKOLAY WOLOKITIN født 1906, ukrainsk bonde, soldat i den røde armè, tatt til fange av tyskerne og tvunget til slavearbeid i Norge. Død 38 år gammel av utmattelse i en leir på Saltfjellet i Nordland. Gravlagt i en anonym fellesgrav sammen med 7500 andre sovjetiske krigsfanger. På den norske gravlista har bare fangenummeret overlevd. Men Nikolay Wolokitin hadde et navn, han hadde et ansikt og en livshistorie. Hvorfor syns vi det er greitt å glemme det?

BAK ET steingjerde på øya Tjøtta i Nordland ligger en stor gressplen. Nederst står en offisiell minnestøtte med stjerne på toppen og hammer og sigd innfelt i steinen. De utdaterte symbolene for en nedlagt stat gjør denne gressplenen merkelig anonym og øde.

Med sine 7500 sovjetiske krigsofre er gravplassen på Tjøtta Norges største krigskirkegård og et av de viktigste norske minnestedene over nazismens ofre.

Til tross for dette har Krigsgravtjenesten i Kultur- og kirkedepartementet bestemt at denne kirkegården skal forbli anonym og navnløs. Så viktig synes dette å være at Krigsgravtjenesten i 2003 fant det riktig å fjerne de allerede utlagte minneplatene over 826 sovjetiske krigsfanger som hviler i identifiserte enkeltgraver.

Slik forsvant navnene som minner oss om de mange tusen enkeltskjebnene bak en av de mest brutale delene av norsk krigshistorie.

I FØLGE Kultur- og kirkedepartementet er det ikke hensiktmessig å ha navneplater som minnes de døde med navn, fødselsår og dødsår på en krigskirkegård. De har i stedet foreslått å offentliggjøre navnene i en egen protokoll. Men ifølge departementet vil dette først være på plass når man har fått identifisert så mange av krigsfangene som mulig. Ettersom det døde 13.000 sovjetiske krigsfanger i Norge, og et svært lite antall er identifisert, ber statsråd Trond Giske i et brev om forståelse for at dette vil ta tid.

Og ganske riktig: Så langt har Krigsgravtjenesten og departementet brukt fem år uten å komme noen vei.

MEN DET finnes faktisk muligheter til å identifisere flere krigsfanger dersom man virkelig er villig til å prioritere det. Nazistenes fangebyråkrati var rigid og nøyaktig. Fangene ble utstyrt med et nummer og et personkort som fulgte den enkelte krigsfange fra slaveleir til slaveleir. Når fangene døde ble kortene sendt til et sentralt fangeregister i Berlin. Etter krigen ble samtlige fangearkiv utlevert til fangenes respektive hjemland. Slik havnet de sovjetiske krigsfangenes personkort i et sovjetisk militærarkiv.

I 1997 fikk den tyske forskeren Reinhard Otto tilgang til sentralarkivet i Den russiske føderasjonens forsvarsdepartement i Podolsk der han gjenfant store deler av kartoteket over sovjetiske krigsfanger. I 2000 fikk Otto og hans kollega Rolf Keller i oppdrag å lede det vitenskaplige arbeidet med å scanne inn disse personkortene og systematisere opplysningene i søkbare databaser som i dag består av 330.000 navn.

PÅ OPPDRAG for NRK reiste jeg i august til Tyskland for å treffe Reinhard Otto og sjekke hva det var mulig å finne ut om sovjetiske krigsfanger i Norge via Ottos materiale. Med utgangspunkt i en av Krigsgravtjenestens egne lister over de døde på Tjøtta, ba jeg ham søke opp 170 fangenummer som er gravlagt på der med ukjent identitet.

Det første fangenummeret på min liste var 95454. Ved hjelp av et par tastetrykk kom Reinhard Otto umiddelbart opp med personkortet til Nikolay Wolokitin. På kortet var det festet et fotografi av en førti år gammel mann i fangedrakt som holder et skilt med sitt eget navn og nummer foran seg. Rundt halsen bærer han dødsbrikken med fangenummeret som skulle identifisere ham om han døde. Ved siden av bildet er Wolokitins fingeravtrykk. Av kortet går det fram at fangenummer 95454s nærmeste pårørende var Tatjana Wolokitina med en sirlig oppført adresse. Men om Tatjana fikk dødsmeldingen er det lite trolig at hun fikk vite hvor Nikolay lå begravet. I Krigsgravtjenestens register over de døde på Tjøtta finnes han nemlig ikke.

Av fangenumrene jeg hadde med meg fikk Reinhard Otto umiddelbart treff på 15 krigsfanger som døde i Norge men som ikke finnes i Krigsgravtjenestens lister. Ved å søke på fangenumre som lå nært opp til de 170 vi allerede hadde, kom han raskt opp med enda flere treff. Fangene ble nemlig ofte sendt i puljer og sjansen for at to krigsfanger som sto ved siden av hverandre i køen da fangenumrene ble delt ut, kom til å havne på samme sted er derfor stor.

Det fantes fem millioner sovjetiske krigsfanger i tysk fangeskap. I militærarkivet i Podolsk er rundt halvparten – d.v.s.2,5 millioner – registrert med egne personkort. De 100.000 sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge ble alle sammen registrert med eget fangenummer. Det er derfor gode muligheter for å finne identiteten til de som døde i Norge i militærarkivet i Podolsk.

I JULI 2004 kom Reinhard Otto og Rolf Keller til Norge der de blant annet besøkte Krigsgravtjenesten. De to tyske forskerne ønsket å etablere et samarbeid som kunne føre til at flere krigsfanger ble identifisert. Men deres henvendelse ble aldri besvart.

Det er kanskje ikke så rart ettersom Krigsgravtjenesten består av èn ansatt, en 83 år gammel pensjonert oberst som i tillegg til å ha det administrative ansvaret for samtlige utenlandske krigsgraver her i landet, også har påtatt seg oppgaven med å identifisere ti tusen ukjente sovjetiske krigsfanger.

Dersom kultur- og kirkeminister Trond Giske virkelig ønsker å minnes de 13.000 sovjetiske krigsfangene som døde under slavelignende forhold i Norge må det settes inn helt andre og faglig kompetente ressurser. Reinhard Otto samarbeider i dag med finske historikere på oppdrag fra den finske regjering for å finne identiteten til sovjetiske krigsfanger i Finland. Mulighetene er der også i Norge – det er faktisk bare et spørsmål om vilje, prioritering og historisk ansvarsfølelse.

•Hør mer om denne historien

i radioprogrammet Detektor

på NRK P2 fredag kl. 09.03

og lørdag kl. 16.03.