URETTFERDIG FORDELING: Kvinner bruker i snitt 2,5 ganger mer tid enn menn på ulønnet hus- og omsorgsarbeid, skriver Gro Lindstad.Foto: Mikkel Østergaard / Samfoto / NTB Scanpix
URETTFERDIG FORDELING: Kvinner bruker i snitt 2,5 ganger mer tid enn menn på ulønnet hus- og omsorgsarbeid, skriver Gro Lindstad.Foto: Mikkel Østergaard / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Gi kvinner like rettigheter

Nok en gang har verdens ledere løftet kvinner og likestilling i taler og teori, uten å vise noen som helst vilje til å styrke dagens marginale satsning på kvinners økonomiske rettigheter.

Meninger

Mens alles blikk har vært rettet mot Hellas, og en krise med marginale effekter for verdensøkonomien, har representanter for alle FNs medlemsland vært samlet i Addis Ababa. Her har de vedtatt en handlingsplan for hvordan verden skal finansiere framtidas utvikling og utrydde den globale fattigdommen uten å ødelegge jorda.

Nok en gang har verdens ledere løftet kvinner og likestilling i taler og teori, men uten å vise noen som helst vilje til å løfte kvinner økonomisk ved å øke dagens marginale satsing.

Financing for Development kulminerte 15-17.juli, etter en lang forhandlingsprosess i New York. Møtet i Addis Abeba samlet representanter for regjeringer, FNs ulike organisasjoner, privat næringsliv og sivilt samfunn for å endelig bli enige om denne aksjonsagendaen.

FOKUS — Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål, har fulgt prosessen siden starten, og har jobbet i Women`s Working Group on Financing for Development sammen med et internasjonalt nettverk av kvinneorganisasjoner og -aktivister. Slik vi samlet oppsummerer møtet og vilje til handling, er denne viljen fraværende. AAAA mangler mye på å være en aksjonsplan som kjapt og effektivt blir til handling. Den er svak sett ut fra et menneskerettighetsperspektiv, og særlig ut fra et kvinne- og likestillingsperspektiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verdensbanken publiserte i 2014 rapporten Women, Business and the Law. Den dokumenterer at nesten 90 prosent av de 143 undersøkte landene har en lovgivning som på minst en måte hindrer kvinners økonomiske rettigheter på lik linje med menn. Det dreier seg om alt fra kvinners manglende rett til eget pass, til å åpne egen bankkonto, til å etablere næringsvirksomhet uten ektefelle eller mannlig familiemedlems underskrift, til å ta jobb uten ektefelles godkjenning, til å ha selvstendig eiendomsrett og lik arverett og restriksjoner i type arbeid en kvinne kan ha.

Møtet i Addis Ababa ble avholdt syv år etter at den globale økonomiske krisen inntraff. Blant de alvorlige konsekvensene av finanskrisen er økt ulikhet og svekket stabilitet. Klar dokumentasjon viser at kvinner i det globale sør ble spesielt hardt rammet. Ut fra dette kunne vi kanskje forvente at når verdens ledere møttes og skulle ha på plass en handlingsplan for utvikling, med konsekvenser for mange år fremover, så ville de basert på klare og dokumenterte fakta sørge for at kvinner og likestilling ble finansiert og at kvinners stilling styrkes og at kvinners rettigheter prioriteres.

Det møtet i Addis Ababa og AAAA gjorde var å løfte kvinner og likestilling inn i handlingsplanen, men ikke i et rettighetsperspektiv. I henhold til den nye handlingsplanen skal likestilling nå være et økonomisk virkemiddel for vekst, hvor kvinner skal være et instrument for å styrke økonomi og produktivitet. Grunnholdningen burde være at kvinner og jenter skal ha like økonomiske rettigheter fordi det er en menneskerettighet, og at alt annet vil være i strid med grunnleggende menneskerettighetskonvensjoner.

Kvinner over hele verden er viktige bidragsytere til familie, samfunn og økonomi gjennom sitt ubetalte omsorgs- og husarbeid og oppgaver som spenner fra å hente vann og ved til å ta vare på familiens yngste og eldste. Ifølge UN Women bruker kvinner i snitt 2,5 ganger mer tid enn menn på denne typen arbeid, arbeid som gjerne kommer på toppen av en eller annen form for inntektsbringende aktivitet utenfor hjemmet.

Kvinners ubetalte omsorgsarbeid fører til brudd på en rekke menneskerettigheter, som retten til utdanning, politisk deltagelse, rett til arbeid og fritid. Kvinneorganisasjoner over hele verden har i mange år kjempet for at dette skal anerkjennes som en viktig del av makroøkonomien. I 2015 er resultatet fremdeles at FN og verdens ledere ikke gir noen anerkjennelse av ubetalt omsorgsarbeid verken i forhandlinger eller i det endelige sluttdokumentet.

Når vi diskuterer utvikling for de neste 15 årene, og FNs medlemsland i september skal bli enige om bærekraftsmålene som skal erstatte FNs Tusenårsmål, legges mye større vekt på næringslivet som utviklingsaktør. Tanken er at næringslivet skal inn og bidra til økt økonomisk vekst i utviklingsland. Samtidig er det estimert at utviklingsland går glipp av skatteinntekter på 100 milliarder USD hvert år fordi internasjonale selskap unndrar seg skatt. Marginalt av overskuddet fra selskapene er blir igjen i utviklingsland. Multinasjonale selskap gis gode etableringsavtaler og billig arbeidskraft. De arbeidsplassene som er dårligst betalt er i all hovedsak kvinnearbeidsplassene. Ifølge UN Women deltar kun 50 prosent av kvinner globalt i arbeidsmarkedet, til sammenligning med 75 prosent av menn. I utviklingsland arbeider opp mot 90 prosent av kvinner i uformell sektor, som betyr arbeidsplasser uten noen form for sosiale ytelser, pensjon eller beskyttelse i form av arbeidslovgivning. Globalt har kvinner i snitt 24 prosent mindre i lønn enn menn.

Dessverre ble det på møtet i Addis Ababa ikke vist noen vilje til å gi støtte og anerkjennelse til bindene forpliktelser som skal holde næringsliv og private aktører ansvarlig overfor menneskerettighetskonvensjoner og arbeidsrettigheter og andre internasjonale avtaler. I stedet kan vi i økende grad få privatisering av sosiale tjenester, helse og grunnleggende rettigheter som tilgang til vann. Kvinner som i større grad enn menn lever i ekstrem fattigdom vil oppleve tjenestene som utilgjengelige og det som burde være grunnleggende rettigheter for alle forbeholdes noen. Samtidig viser tall fra OECDs utviklingskomité at kun 5 prosent av all utviklingshjelp som ble gitt av OECD- landene i tidsrommet 2013 — 2014 hadde kvinner og likestilling som primær prioritering. Når vi ser på midler som spesifikt gis til økonomisk utvikling er tallene enda mer graverende og det er snakk om kun 2 prosent. Denne andelen har ligget flat i lengre tid. Med denne type manglende prioritering får vi ikke til reell likestilling. Kvinner over hele verden har behov for tydelig vilje til mer enn festtaler og gode intensjoner.

Det må satsing, prioritering og en stor økonomisk oppskalering til for at vi skal få en fremtid også kvinner vil ha. Og har krav på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook