Gi meg blod!

De er uimotståelig sexy og suger blod fra vakre jomfruer. De vandrer om natten, skyr sollys og hvitløk.

Fra ufyselig monster i Nosferatu (1922) til dødelig forfører i «En Vampyrs Bekjennelse» (1994). Filmens vampyrer har mange ansikter, men felles for dem alle er at de vil ha ditt blod.

I premierefilmen «Shadow of the Vampire» går vi tilbake til filmhistoriens begynnelse, til F.W. Murnaus klassiske «Nosferatu». For hva skjedde egentlig under innspillingen av en av de første vampyrfilmene? Filmregissør E. Elias Merhige har sin sære oppfatning av hva som skjedde. For i «Shadow of the Vampire» inngår den kompromissløse kunstneren Murnau (John Malkovich) en pakt med en ekte vampyr, Max Schreck (Willem Dafoe) for å levendegjøre nattens mareritt, Nosferatu. Willem Dafoe er nominert til Oscar for beste mannlige birolle for sin vampyr.

Fra monster til forfører.

Vampyren har forandret seg gjennom filmhistorien. Murnaus første filmvampyr («Nosferatu» er den første gjenlevende vampyrfilmen, men allerede i 1896 opptrådte en vampyr i Georges Melies kortfilm «Le Manoir du Diable») var et stygt misformet monster uten snev av seksuell tiltrekningskraft. Men skummel var han med sitt umenneskelige utseende.

Gentlemans-vampyren entret scenen i 1931 i Bela Lugosis skikkelse. I Tod Brownings film møter vi vampyren slik vi kjenner ham best: Gentlemannen kledd i svart kappe med hvit hud, magnetiske øyne og skarpe huggtenner. Lugosi er som tatt ut av Bram Stokers berømte roman. Han suger blod av jomfruer med stor lyst. Farlig, men uimotståelig.

Bela Lugosi ble arketypen på en vampyr i mange filmer etterpå. Hammer Films gjorde vampyrer til stor forretning i en rekke produksjoner fra slutten av 50-tallet til langt opp på 70-tallet. I disse filmene var det Christopher Lee som stort sett levendegjorde den blodsugende greven. Lee er den skuespilleren som har spilt Dracula flest ganger.

Mykporno

Historien i disse filmene følger stort sett standard oppskriften. Uansett hvor forførende og fristende vampyrens sjarm er, blir han gjort til støv til slutt av sin nemesis Doctor Van Helsing. Hammerfilmene ble mer og mer outrerte og spilte mer og mer på sex. I «Countess Dracula» (1971) med Ingrid Pitt, nærmet genren seg farlig mykporno og det kunne virke som at vampyren hadde utspilt sin rolle som skrekkinngytende monster.

I 1976 fikk vampyren en ny stemme av goth-forfatteren Anne Rice. Rice satte vampyren selv i sentrum og gjorde ofrene til bipersoner. Med kultromanen «En Vampyrs Bekjennelse» ga hun monsteret stemme og samvittighet.

Det menneskelige monstret

Vampyren har vanligvis vært en mytisk skikkelse uten rett til å uttale seg. Målet for filmen/boka har vært ødeleggelse av monstret. Men hva skjer når vampyren får lov til å fortelle sin egen historie?

I Francis Ford Coppolas gotiskromantiske eventyr «Bram Stokers Dracula» var greven (Gary Oldman) omgjort til et lidende og romantisk vesen som lengtet etter kjærligheten han mistet for mange århundrer siden, og som dømte ham til den levende døden. Men under lidelsen, lurer det fortsatt et monster.

I filmatiseringen av Anne Rices «En Vampyrs Bekjennelse» står vampyrene Lestat (Tom Cruise) og Louis (Brad Pitt) i sentrum. Med en lettere homoerotisk tone tar Neil Jordan oss med ned i den mørkeste samvittigheten til et monster uten sjel. En uten samvittighet og en vampyr med litt for mye. Monstre som lever av blod fra oss levende bør helst ikke gråte krokodilletårer når de setter tennene i pulsåren din. Men når hovedrollen plutselig spilles av monstret selv, er det nettopp det som skjer. Det uhyrlige blir plutselig menneskelig og vampyren Louis blir utstyrt med en menneskelig samvittighet.

Romantisk helt

Vampyren har altså fått sin renessanse og er populær som aldri før. Historien om den fryktinngytende blodsugeren har fått mange varianter. Fra John Carpenters ørkencowboyer i «Vampires», via Stephen Dorffs mafiavampyrer i «Blade».

Vi beveger oss langt fra Nosferatu når vi går til tv-skjermens «Angel», en spinoff-serie til «Buffy the Vampire Slayer». David Boreanaz rollekarakter Angel er en lidende og romantisk helt. Angel var en gang den mest fryktede vampyren av dem alle, men sigøynerne kastet en forbannelse over ham og gav ham tilbake hans menneskelige sjel.

Og en levende død med en menneskelig sjel er en motsigelse i seg selv. Angel er dermed blitt selve symbolet på den romantiske helten som vandrer dermed rundt blant oss mennesker til evig tid for å beskytte oss mot ondskap. Og det er vel kanskje ikke akkurat det vi forbinder med vampyren?

Hva mener du kjennetegner en god vampyr? Og hva er din vampyrfilm-favoritt?