Gi meg den «ureine» musikken!

«Jeg synes dette lød relativt redselsfullt,» sa musikkprofessor Olav Anton Thommessen i NRKø2s «Hovedscenen» lørdag 6. desember. Ytringen gjalt en noe spesiell versjon av Mozarts konsert for klaver og orkester nr. 20, og lot meg ikke i fred.

Konsertopptaket var amerikansk, og det spesielle besto i at dirigenten het Bobby McFerrin, klaversolisten Chick Corea. Førstnevnte, en fabelaktig sanger med mye pop og jazz på rullebladet («Don't Worry, Be Happy»), er i dag dirigent og kunsterisk leder for St. Paul Chamber Orchestra. Corea er en virtuos jazzpianist med repertoarspeilende forkjærlighet for klassiske komponister, eksempelvis Bartsk og Skrjabin. Uten å ruve i Salzburg- og «Gramophone»-sfæren, har McFerrin og Corea spilt inn klaverkonsert nr. 20 og 23, på CD-en «The Mozart Sessions» (Sony). Den tilhører mine favoritter, hvilket forklarer min uro over Thommessens utsagn.

Respekt

I TV-konserten (som på CD-en) nærmet McFerrin og Corea seg Wolfgang Amadeus med en type respekt som var kollegial mer enn institusjonell. Som det redegjøres for i tekstheftet til CD-en, oppfatter de «Wolfie» som en spillesugen musikerkollega og en djevel av en komponist og pianioimprovisator som aldri dro kadensen likt to ganger. På improviserende musikeres vis tillot de seg følgelig noen lekne friheter med musikken, og Thommessens musikkfaglige ankepunkt var da også at frasering og improvisering brøt med ånd og struktur i Mozarts komposisjon, og at tilnærmingsmåten verken avstedkom jazz eller original, selvstendig eller verdifull Mozart-utvidelse.

La meg tilføye at Thommessen argumenterte beundringsverdig unorsk, det vil si saklig, engasjert og med glimt i øyet, helt uten fornærmethet og malise. Sannsynligvis har han rett også, ut fra en bredt akseptert estetikk. Det gjør ikke mitt problem mindre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå kunne jeg selvsagt ha levd utmerket med min Corea-Mozart uten å si det til Thommessen. Ja, selv om han på en eller annen måte hadde fått kjennskap til min tilbøyelighet, ville han neppe ha grepet inn. Når jeg likevel trekker fram eksempelet Mozart, er det som symptom på et syndrom. Oftere og oftere synes jeg nemlig at musikk låter fortrinnlig i tilfeller der eksperter slår fast at det gjør den slett ikke. Særlig skjer dette, har jeg lagt merke til, når musikken er «urein», altså sjangerutro eller stilblandende, og dermed utfordrer, kanskje til og med truer, den vedtatt stilreine og ufordervede tonekunst.

Korrekt

For ordens skyld: Jeg er svært glad i også musikkpolitisk korrekte versjoner av Mozarts klaverkonsert nr. 20, eksempelvis Murray Perahia/English Chamber Orchestras. Jeg spiller dem ofte og mener å ha erfart at både den «ureine» Corea-Mozart og den «reine» Perahia-Mozart gjør meg godt.

Så vil man kunne klappe meg på hodet og si: «Vet du hvorfor du liker Coreas versjon? Jo, fordi du har hørt for mye på jazz og ikke vet bedre». Med den velvitendes uendelige overbærenhet vil man trøste meg med at stor musikkglede kombinert med liten formalkunnskap kan gjøre noen og hver til dilettant, til et lallende lass av imbesil ukritiskhet som synes all mozartmusikk er et pent spell, uansett hvor på siden av vedtatte normer for mozartering det måtte være.

Jo, jo. Bare klapp. Men det hjelper ikke. Jeg er redd det er for seint. Den «ureine» musikken har gått meg i blodet.

Dilettant

Når så mye er sagt: Dilettant ville jeg vært om jeg avskrev den «reine» musikken. Den er den «ureines» forutsetning, og gudene skal vite at den «reine» har gitt og gir lys, skygge og farger til mitt liv. Men den musikken som har fått tida til å stanse og hjertet til å slå paradiddler, har ofte vært «urein». Gershwins blå rapsodi, den elektriske Dylan, Ellingtons Grieg, Garbareks indiske, nord-afrikanske, samiske og telemark'ske ekskursjoner, for ikke å snakke om hans og Hilliardkvartettens «Officium»ø- europeisk middelaldermusikk for vokalkvartett og sopransaksofon! Det skulle Adolphe Sax ha visst da han fant opp hornet sitt for bare litt over 100 år siden.

Mer? Weather Reports og McLaughlins '70-tallsfusjoner. Arild Andersens «Sagn» og «Arv» og kammer-«Hyperborean». Terje Rypdals eskapader med og uten Christian Eggen og Terje Tønnessen, Chateau Neuf Spellemannslags urbanslått, Anne Grete Preus med Vertavo-kvartetten, Joe Zawinuls symfoni, Anne-Lise Berntsen, Bendik Hofseth og Helge Ibergs sjangerlek i «Ludo»ø- stor moro for en lytter som foretrekker musikklidenskap framfor musikkvitenskap. (Jeg kunne sagt det samme om litteratur). Og se om ikke Jean-Yves Thibaudet, fransk pianist som har spilt Grieg ved avslutningen av Festspillene og kommer til Oslo for å spille Rakhmaninov med Filharmonien i februar, har utgitt en CD kalt «Conversations With Bill Evans». Mens Misha Alperin drar til Vossa Jazz i april med kammermusikk i kofferten.

Arve Tellefsen

Den unge dirigenten Arild Remmereit sitter hjemme på Sunnmøre og snekrer sammen sin egen jazz/rock/fusion-CD når han ikke reiser verden rundt og gjestedirigerer symfoniorkestre i de store klassiske mestres musikk. Arve Tellefsen spilte med Knutsen & Ludvigsen uten å få varig mén av forbindelsen, Lasse Thoresen tapper joikens kraft inn i symfoniorkesterets uttrykk, Leonard Bernstein var aldri noen streng musikalsk grensevakt, Nigel Kennedy er et vedvarende uromoment og deler av tidas unge jazz er så «ureinslig» av seg at det har beveget hederskronte, akustiske beboppere og syttitallsfreebagere til glatt å påta seg rollen som voktere av den hellige jazzgral. Og til å glemme at de er stilistiske arvtakere etter musikere som i sin tid ble utskjelt, forbannet og frakjent enhver form for ære og talent av swing- og tradfolk. «Jazzsabotørene»s barn er blitt renhetens voktere. Det er rart å tenke på, men antakelig uttrykk for noe dypt og evig allmennmenneskelig. Bare les litt historie.ø.ø.

Motargumenter

Jeg liker altså musikk som oppstår der stiler og tradisjoner møtes. Noen av disse fusjonene eller kollisjonene er mer vellykket enn andre, det er så, men nesten alltid bringer de med seg en spenning, en nerve eller en begeistring som veier opp for mye ikke-så-vellykkethet.

Joda, jeg aner motargumentene. At jeg i min hybrid-entusiasme ikke ønsker å høre forskjell på mislykket formtukling og vellykket nyskapning, på eksperimentvilje og eksperimentevne, på stilsuppe og original substans. «Hadde Corea enda komponert noe nytt over Mozarts strukturer istedet for bare å tegne mustasjer på en komposisjon,» sa Thommessen, og jeg skjønner hva han mener. Men verden har sjelden vært enig om hva som er snørr og hva som er bart, for nå å forbli i området rundt nesen, jeg vedgår: Med litt snufsete metaforikk.

Støtt?

«Redselsfullt» har de stiltrofaste alltid sagt i møtene med «urein» musikk, skapt av «ureine» musikere som i tillit til egne evner ikke har vært engstelige for å leke seriøst med sjangrenes begrensninger. Hvorfor?

Føler noen seg støtt på den klassiske musikkens vegne? Ellingtons Grieg-innspilling avstedkom i sin tid noen slike snobb-fjollete reaksjoner. Men det er lenge siden nå, og litt har vel verden gått framover i så måte? I hvert fall burde den gjøre det, for salget av klassisk musikk synker stygt på verdensbasis, så stygt at det ikke kan være smart å gjøre musikkformen enda mer eksklusiv enn den er.

Kan det skyldes frykt? Frykt for at den «ureiene» musikken skal ødelegge den «reine», suge livskraften ut av den som soppvekst på trær.

Kanskje. Selv om plateselskapenes kataloger, plateforretningenes hyller og opera- og konserthusenes programmer forteller at tradisjonen neppe har noe å frykte.

Likevelø- jeg får meg ikke til å tro at Olav Anton Thommessen frykter Chick Corea og Bobby McFerrin som en trussel mot den Mozart han foretrekker, eller mot Mozarts videre skjebne som relevant komponist. Så vidt jeg oppfattet, syntes han, ut fra sine svære musikkunnskaper, at de to amerikanernes musisering rett og slett var uten interesse. Det er et ærlig og høyst forståelig standpunkt, lansert av en person med musikkunnskaper og skolering som overgår nesten alle andres.

Ekskluderer

Da melder spørsmålet seg: Utløser store kunnskaper en vurderingsmåte som ekskludere alle andre enn dem med tilnærmet samme kunnskaper? Kan en fotballprofessor glede seg over annen fotball enn den Brasil spiller på sitt beste, og kanskje nestbeste?

Mye er skrevet og sagt om det elitære som det allmennes fiende. Jeg kjenner ingen løsning på det problemet. Men jeg tror tida arbeider for den «ureine» musikken, som den i og for seg alltid har gjort, bare langsommere enn nå. «Urein» musikk handler om kryssende musikalske impulser, og aldri har forholdene vært lagt bedre til rette for fanging av dem. Jetfly og TV-satellitter har gjort verden dramatisk mindre for flere og flere, teknologi har gjort et mylder av musikker nesten permanent tilstedeværende og tilgjengelige. Nusrat Fateh Ali Khan til frokost, Cecilia Bartoli til lunsj, Billie Holiday til middag, Mari Boine til kveldsø- stilt overfor samtidas veritable koldtbord av et musikktilbud, ville det være merkelig om ikke mange får ideer til nye kombinasjoner, og insisterer på at de er smakfulle og spennende selv der de stiltrofaste vil ytre sitt «redselsfullt». Spør du meg om dette betyr en trussel mot den «reine» musikken, mot Mozart uten mustasjer, Grieg uten Ellington, norsk folkemusikk uten stikkontakt, er svaret: Det kan jeg aldri tenke meg.

Vi får fortsette å like det vi liker, både Thommessen og jeg. I trygg forvissning om at uten folks grenseløse uenighet, ville det ikke ha eksistert særlig mye musikk, verken «rein» eller «urein». Om det er slik at en hver får synge med sitt nebb, er det vel slik at en hver får lytte med sine ører, også.