STYRELEDER: Tom Hedalen er styreleder i Human-Etisk Forbund.  Foto: Pressebilde
STYRELEDER: Tom Hedalen er styreleder i Human-Etisk Forbund. Foto: PressebildeVis mer

Gi meg en ørefik!

Det er en uting at staten gir særbehandling bare på religiøse begrunnelser. Religion bør være en privatsak.

Meninger

Jeg trodde kristne predikerte å vende det andre kinnet til, men nå er det tydeligvis ørefiker som gjelder. I hvert fall hvis vi skal lytte til bloggeren Håvard Nyhus. Nyhus skriver at religion ikke er noen privatsak fordi det er en dårlig ide å forvise religiøse resonnementer til den private sfære, men det er ikke det saken handler om. Å mene at religion og livssyn er en privatsak handler derimot om privileger, særbehandling og sammenblanding med det offentlige. Resonnementer basert på tro og livssyn i seg selv er ikke noe problem så lenge de ikke utføres av offentlige instanser.  
 
Religion og livssyn er kanskje ikke en privatsak, men bør definitivt være det fordi det offentlige ikke bør ha som oppgave å ta hensyn til folks religiøse eller manglende religiøse, overbevisning. I dag diskuterte Stortinget igjen et grunnlovsforslag om å skille stat og religion i Norge. Det ble tradisjonen tro stemt ned. Våre fremste politikere har dermed nok engang vedtatt at religion ikke er en privatsak.

Vi ser det samme også i andre tilfeller. Når Stortinget pålegger leger å omskjære barn så lenge det kan anføres en religiøs begrunnelse eller når regjeringen mener at skolen skal gi halvparten av undervisningstiden til en spesifikk religion.  Vi ser det også når enkelte skoler og kommuner legger til rette for kjønnsdelt svømmeundervisning fordi enkelte religiøse foreldre har en teologisk forståelse om at felles undervisning er en uting.    

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utfordringen i alle disse sakene er det samme. Nemlig at tro og livssyn holder som selvstendig argument for å få gjennom særkrav. I et sekulært samfunn bør vi ikke gjennomføre politiske tiltak som ikke kan begrunnes utenfor de ulike tros- og livssynenes egne univers.  En tommelfingerregel bør være at det vi ikke uten tros- eller livssynsmessig begrunnelse kan tillate, heller ikke skal tillates på grunn av det samme.  

Jeg er enig med Nyhus i at politikere med en tro eller et livssyn i sitt virke ikke kan legge fra seg denne hjemme. Imidlertid er man nødt i en så viktig samfunnsmessig rolle til å bruke argumentasjon som kan forstås uavhengig av tro eller livssyn for å gjøre seg forstått og å vinne frem. At man har ulike personlige utgangspunkt for å komme frem til de forskjellige verdistandpunktene er det ingen som kan eller ønsker å gjøre noe med.  

I et liberalt demokrati er det en uting at staten skal ta stilling i tros- og livssynsmessige saker eller gi noen særbehandling på bakgrunn av hva folk tror eller ikke tror på. Det finnes også en meget viktig pragmatisk grunn til at tro og livssyn bør være en privatsak fremfor et anliggende for det offentlige. Det handler om at en sekulær stat gir det eneste grunnleggende rettferdige utgangspunktet for alle mennesker.  

I et mangfoldig samfunn vil vi aldri bli enige om hva som er den rette troen eller livssynet eller hva som er den rette fortolkningen av ulike religiøse forbud og påbud. De ulike tros- og livssynene vil også ha verdensbilder som overlapper hverandre. Det finnes derfor en rekke potensielle situasjoner der staten vil måtte ta konkret stilling i konflikt mellom ulike verdensbilder mellom de ulike religioner og livsssyn.  Alternativet er at vi som samfunn beveger oss i en sekulær retning og lar religion og livssyn være en sak for privaten, ikke for staten. Så tar jeg gjerne en ørefik hvis det er det som er prisen.