Gi meg en pipekonsert!

Stein Winge vil ha mindre kos og mer engasjement hos det norske publikummet.

- I Norge spretter folk opp i stående applaus uansett hva de har hørt eller sett. Jeg vil gjerne høre buing om jeg fortjener det! Regissøren Stein Winge stålsetter seg foran premieren på «Falstaff» på Den Norske Opera 20. januar.

- Jeg vet ikke hva som har skjedd. Dette er noe som har kommet opp de siste 15- 20 åra i Norge. Det har aldri vært mye buing i det norske publikum, men det hendte i alle fall før i tida. Nå er alle generelt veldig positive til alt som blir presentert, sier Stein Winge.

Kos i Norge

Mange år som utøvende kunstner og publikummer i teater- og operahus lenger sør i Europa har brakt ham erfaringer om at publikum kan opptre annerledes enn stormende begeistret.

- Jeg husker blant annet en teateroppsetning i Tyskland av et van Kleist-stykke. Publikum satt rolig i sin fineste stas stykket gjennom. Men da det var ferdig, buet de noe helt forferdelig. Dette var mennesker som visste hva de så på. I Norge er folk visst mest opptatt av å kose seg.

Selv har Stein Winge blitt buet ut to ganger. Første gang i Genhve i 1987 med Wagners «Valkyrien».

- Da synes jeg det var veldig spennende. Det gikk ikke opp for meg med en gang at det var negativt, så jeg sto der og bukket og nikket.

2500 mennesker som buer, det er litt av en lyd, skal jeg si deg.

Andre gang publikum forkastet hans arbeid var ved Paris-operaen i 1998 med «Tristan og Isolde».

- Det var Sverre Anker Ousdal som startet pipekonserten. Han var nemlig i publikum, sier Winge.

Ville tilstander

- Hvordan opplevde du det i Paris?

- Den gangen var jeg mer forberedt. Det gikk rykter tre uker før premieren om at dette ville bli negativt. Det er klart det ikke er behagelig å bli buet ut. Men det viser da i hvert fall at publikum er i live, sier Winge.

I Den Norske Opera er bare ett offisielt «buuuu» registrert i nyere tid. Det var da tenoren José Carreras gjestet i «La Bohhme» i 1986 og sprakk i jakten på den høye C i arien «Che gelida manina». Det kom bare ett utrop, men det var nok til at stjernen ikke kom på scenen etter pausen.

På La Scala i Milano er imidlertid tilværelsen langt mer et liv på nåler. Pavarotti sprakk der i Verdis «Maskeballet» for noen år siden, og ble sendt i garderoben med et betydelig negativt trøkk. Da Dagbladet var gjest hos La Scala-sjef Riccardo Muti for et par år siden, viste han oss det stjernespekkede gjestefotogalleriet og erklærte stolt: «Alle har vært pepet ut på La Scala».

- På La Scala er det helt vilt. Der er det klakkører som går til sangernes garderober før forestillingene og tar betalt for å starte applaus. Det er gjerne 5000 kroner for stående applaus, sier Winge.

Med mange rike oppkomlinger i omløp er det kanskje muligheter for Winge og «Falstaff» den 20. januar. I alle fall er oppsetningen den siste i Verdi/Winge/Shakespeare-trilogien på Den Norske Opera.

Verdi avsluttet sitt fantastiske komponistliv med nettopp «Falstaff», en komisk opera som ble en umiddelbar triumf ved premieren i 1893.

- Vanskelig

- Det er et vanskelig stykke. Det er mye fart og mange som synger fort. Stilen blir mer rokokko enn hva tilfellet har vært med «Macbeth» og «Otello».

- Hvordan tilnærmer du deg et stykke som «Falstaff»?

- Langsomt. Først nærmest overflatisk et par ganger. Nok til at jeg får noen bilder i hodet. Så går jeg dypere ned i musikken sekvens for sekvens. I opera er det dynamikken i selve musikken jeg jobber med. Tekstene er ofte så dårlige at de nesten ikke er noe å bry seg om. Men «Falstaff» er heldigvis et unntak fra den regelen.

- Får du ikke lyst til å jobbe med mer moderne opera?

- Jo da. Det har jeg også tenkt. Det er snakk om et samarbeid med Rikskonsertene om «Eight Songs For A Mad King» av Peter Maxwell Davies. Alt er ikke klart ennå der. Så skal jeg regissere Ketil Hvoslefs opera «Barabas» i 2003.

<B>KAMPKLAR:</B> Stein Winge er i full gang med prøvene til Shakespear-stykket «Falstaff», som har premiere på Den Norske Opera 20. januar. - Jeg vil høre buing om jeg fortjener det, sier han.