Gi meg et ansikt

For litt siden leste jeg en artikkel i det amerikanske bladet Vanity Fair om ekteskapet og skilsmissen til det notorisk rike paret Alec og Jocelyne Wildenstein. En 21 år gammel blond elskerinne, en ladd pistol, offentlig skittkasting, omfattende plastikk-kirurgi og millioner av dollar på spill. Kort sagt: Ens eget kjærlighetsliv fortonet seg straks litt mindre oppsiktsvekkende. Hva mener vi om unge muslimske jenter som opererer inn jomfruhinner før bryllupsnatta? Vestlige kvinner som fjerner de to nederste ribbeina for å se slankere ut?

Men dette skal ikke handle om kjærlighet. Det skal ikke engang handle om Alec og Jocelyne Wildenstein. Jeg nevner artikkelen fordi jeg ikke kan glemme fotografiene av Jocelyne Wildenstein; ansiktet hennes. Hun poserer sammen med hundene sine, mynder, i gjennomsiktig tettsittende prikkete kjole, under et maleri av en brølende løve. Det sies at hun har operert ansiktet sitt så mange ganger, strukket huden så stramt bak ørene, at hun ikke lenger kan blunke. Det er plass til en tannpirker i hvert øye; jeg legger pekefingrene på mine egne øyelokk og drar og drar til det begynner å svi og renne; øynene på bildet er lange, skjeve, smale, oppsperrede. Ifølge Vanity Fair ønsket Jocelyne Wildenstein å se ut som en jungelkatt.

· · Jeg leser en fascinerende amerikansk bok, «Venus Envy», skrevet av Elizabeth Haiken. Tittelen henspiller på de organiserte plastikk-kirurgers logo i USA: Det klassiske anglosaksiske skjønnhetsikonet, statuen av kjærlighetsgudinnen Afrodite, Venus fra Milo.

· · Boka er grundig, kunnskapsrik, kritisk, spørrende, assosiativ. Forfatteren har dessuten sans for humor. Det er en svart humor riktignok, som blir tydelig i kortportrettene av bransjens pionerer. For hva sies om dr. Charles Conrad Miller, aktiv plastikk-kirurg tidlig i dette århundre? Han skrøt av at han kunne fikse kråkeføtter, øyelokk, panner, tykke og tynne lepper, store, små og utstående ører, ekstremt store eller små munner, dessuten hadde han en egen måte å operere inn smilehull. Han mente at kvinner var spesielt utsatt for rynker, det kom av at de alltid viste følelser, de smilte, gråt, lo og lagde grimaser. For å bøte på problemet utviklet han en metode der man kuttet de plagsomme nerver og muskler i ansiktet.

Dr. Millers første kone tok sitt eget liv i 1930.

· · Selv festet jeg meg ved dr. J. Howard Crum; like mye kunstner som kirurg. På trettitallet iscenesatte han tidenes første offentlige ansiktsløftning. Det sies at femtenhundre kvinner var til stede for å overvære forestillingen. Noen besvimte og måtte bæres ut. Året etter arrangerte han et slags sjongleringsshow: Han viste hvordan man kunne operere på tre neser samtidig. Pasientene, tre honduranere, fikk nye neser på mindre enn en time.

Det tredje året var pasienten en morderske som hadde sittet i fengsel i mange år. Inspirert av bøker om typologi og psykologi, mente dr. Crum at han ved å gi mordersken et nytt ansikt, samtidig ville gi henne en ny personlighet. Hun ville rett og slett bli et bedre menneske.

· · Dr. Crum var en kvakksalver, som seinere åpnet sin egen såkalte personlighetsbutikk. Ingen seriøs plastikk- kirurg har innlemmet ham i sine kretser, eller sine foredrag. Men troen på at utseende og personlighet er knyttet til hverandre, har legitimert og popularisert kosmetisk kirurgi (hvis hensikt kun er estetisk). Elizabeth Haiken viser blant annet til den populære psykologen Alfred Adler - en samtidig av Freud, men lettere å forstå - som mer eller mindre oppfant begrepet «mindreverdighetskompleks».

Plutselig kunne man legitimere en hel masse inngrep og begrunne dem medisinsk og økonomisk: Pasienten har et mindreverdighetskompleks og tør ikke treffe mennesker, finner ikke en ektefelle, kan ikke gjøre suksess på arbeidsmarkedet. Mindreverdighetskomplekset kunne selge hva som helst: såpe, tannbørster, kjoler, sminke, kosmetisk kirurgi. Det er betegnende at under de harde trettiåra - den store depresjonen - var det to bransjer som ikke gikk under: Filmbransjen og skjønnhetsbransjen.

· · Hva mener vi om en person som fjerner rynkene sine, kjøper seg et par større eller mindre bryster, en lengre penis, et hvitere smil, en rettere nese, suger et par kilo fett rett ut av kroppen, bestiller nye kinnbein, hofter, legger, en vever midje?

Hva mener vi om plastikk-kirurgi etter alvorlige ulykker, for eksempel en brann- eller trafikkulykke? En kvinne som opererer inn et nytt bryst etter en kreftoperasjon? Et vanskapt ansikt rekonstruert slik at det blir til å leve med?

Hva mener vi om asiatiske kvinner og menn som betaler for en øyelokkoperasjon som gir dem et mer vestlig utseende, en såkalt revisjon av det asiatiske øye, spesielt populært i USA etter bombingen av Pearl Harbor? Hva mener vi om jøder som ønsker seg en mindre «jødisk nese»; eller ikke-jøder som ønsker seg en mindre «jødisk nese»? Hva mener vi om unge muslimske jenter som opererer inn jomfruhinner før bryllupsnatta? Vestlige kvinner som fjerner de to nederste ribbeina for å se slankere ut?

Hva mener vi om Pamela Andersons kropp? Michael Jacksons ansikt?

· · Elizabeth Haikens prosjekt har vært å ta for seg den kosmetiske kirurgiens historie fra begynnelsen av dette århundret og fram til i dag. Vise hvordan forskning, psykiatri, filosofi, populærkultur, og den amerikanske troen på individets rett til å bli akkurat hvem - eller hva - det vil, har endret folks holdning til dette medisinske spesialområdet.

Det handler selvfølgelig ikke bare om forfengelighet, det er for enkelt. Men hva handler det om? En slags postmoderne lekenhet, muligheten til å gjenskape seg selv når som helst? En konform, Orwellsk dystopi der man stadig skyver grensene for hva man mener med ord som stygt, defekt, vanskapt? Har vi å gjøre med pragmatiske løsninger til problemer forbundet med aldring og selvfølelse? En kvinne som kjøper seg et nytt ansikt eller en ny kropp - er det en feministisk handling (hun bestemmer selv hvordan hun vil været og hvordan hun vil se ut), eller en handling forårsaket av tusen års undertrykkelse (hun tyr til kniven for å tilfredsstille samfunnets snevre skjønnhetskrav).

· · Hva Jocelyne Wildenstein ser når hun ser seg selv i speilet, vet jeg ikke. En ung kvinne? En jungelkatt? Et monster? Et menneske uten en historie? Det kan være det samme. Mannen hennes lever nå med en 21 år gammel skuespillerinne. Selv har hun dratt på ferie med kirurgen.